Redelighet, ansvar og frihet i forskning: Er forskningsetikkloven moden for revisjon?

Det forskningsetiske utvalget i DNVA sendte 6. desember 2024 et brev til Kunnskapsdepartementet om behovet for å gjøre endringer i forskningsetikkloven. Dette møtet er en oppfølging av sentrale punkter i brevet. 

Det dreier seg bl.a. om følgende forhold:

(1)    Lovens uredelighetsbegrep
Dagens lovs definisjon av «vitenskapelig uredelighet» skaper store problemer i praksis. Ett problem er forholdet mellom uredelighetsbegrepets objektive og subjektive sider illustrert bl.a. ved motsigelsen som ligger i konseptet «grov uaktsom uredelighet». Et annet er sammenblandingen mellom forskningsetikk og juss, som skaper forvirring i det forskningsetiske miljøet. Et tredje er at den sterke vekten på forfalskning, fusk og plagiering i definisjonen skygger for andre alvorlige brudd på forskningsetiske normer. Et fjerde er at lovens gjennomgående bruk av begrepene uredelighet/redelighet skygger for det forhold at forskningsinstitusjonen etter dagens lov har ansvar for å behandle alle brudd på anerkjente forskningsetiske normer og ikke bare de særlige alvorlige brudd. Etter etikkutvalgets oppfatning er det behov for en opprydning av alle nevnte problemer som dagens uredelighetsbegrep forårsaker.

(2)    Grensen mellom personlig ansvar og institusjonelt ansvar
Det er behov for en nærmere klargjøring i loven av forholdet mellom forskerens personlige ansvar og forskningsinstitusjonens ansvar. Formuleringene i dagens lov (§§ 4 og 5) gir liten veiledning med hensyn til hvor ansvaret for å sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer ligger. De kan på den ene siden gi et inntrykk av at dette primært er et institusjonsansvar, samtidig som det på den annen side kan være liten tvil om at også forskerne har et selvstendig ansvar for dette. Samtidig er individuell akademisk frihet dårlig forankret i UoH-loven. Det kan hevdes at akademisk frihet bør knyttes til forskningsetikklovens aktsomhetskrav og det individuelle ansvaret, og på den måten forankres i forskningetikkloven. Det kan også reises spørsmål om loven bør stadfeste obligatorisk opplæring i forskningsetikk for fast ansettelse på linje med krav om pedagogisk basiskompetanse i UoH-loven.

(3)    Saksbehandlingsregler mv.
Det er viktig at saker der det er spørsmål brudd på forskningsetiske normer får en forsvarlig saksbehandling. Svært lite er sagt både i lovteksten og lovens forarbeider om kravene til saksbehandling. Når det gjelder forskningsinstitusjonenes behandling av disse saker, er det i loven bare henvist til forvaltningslovens alminnelige regler. Disse reglene er omfattende og krever god kunnskap i forvaltningsrett. Reglene kan lett misforstås og gir liten veiledning til dem som skal håndtere forskningsetiske saker i institusjonene og i Granskningsutvalget. Symptomatisk nok har dagens lov har ført til forskjellig praksis når det gjelder redelighetsutvalgenes status og uavhengighet.  Ved noen institusjoner kan utvalgenes uttalelser overprøves av ledelsen. Det er også flere utvalg som uttaler seg om mulige sanksjoner mens andre mener dette er en HR-sak utenfor utvalgenes mandat. Etikkutvalget mener det må foretas en nærmere klargjøring av saksbehandlingsregler i forskningsetikksaker med sikte på å legge bedre til rette for ens praksis i institusjonene.

*

Informasjon om program og innledere kommer.