Norsk politikk kan til tider fremstå som uoversiktlig og fragmentert. Nye partier, til dels rene protestlister, blir etablert og sanker en god del stemmer. De tradisjonelle styringspartiene mister oppslutning, mens fløypartiene styrkes. Er norsk politikk i ferd med å gå av hengslene? Vil stortingsvalget høsten 2021 kunne gjøre styringen av landet enda vanskeligere? 

For bedre å forstå det som skjer, kan det være nyttig å trekke opp noen lengre linjer. Da norsk valgforskning startet opp for vel 60 år siden, var situasjonen en helt annen enn i dag. I 1957 fikk Arbeiderpartiet sin høyeste oppslutning noensinne, og absolutt flertall for fjerde valg på rad. I 2021 kan Arbeiderpartiet gå mot sitt dårligste valg noensinne. Det var ikke bare partimønsteret som var stabilt den gang. Også det som skilte partiene kunne ordnes langs velkjente akser, høyreside mot venstreside, religiøse mot mindre religiøse, bønder mot byfolk, rurale målfolk mot urbane riksmålstilhengere og avholdsfolk mot måteholdsfolk. Og i tillegg selveste «arvesynden» i norsk politisk historie: sentrum mot periferi. I seg selv tydet disse skillene på et mer komplekst politisk landskap enn valgene kunne gi inntrykk av, men under det hele lå en betydelig stabilitet i velgergruppenes størrelse og forhold til hverandre. I dag er situasjonen en helt annen. Selv om de gamle skillene langt fra er forsvunnet, har nye kommet til. Spørsmål knyttet til innvandring og klima og miljø er kommet til og bidrar til å bryte opp gamle mønstre. Det er i dette nye landskapet vi må søke svar på hvilken retning norsk politikk kan komme til ta i årene fremover.