Humanistisk forskning for et samfunn i endring

Bilde

Andreas Føllesdal

Leder for Akademiets Historisk-filosofiske klasse, Andreas Føllesdal holder åpningsforedraget. Her redegjør han for hovedtemaene i møtet som har fått tittelen «Humanistiske fag – selvforståelse og samfunnsoppdrag» og refleksjoner rundt disse.

Minst fire faktorer forandrer humanioras oppgaver. Globalisering, europeisering, finansieringsordningene og sentralisering gir studenter, forskerrekrutter og faste ansatte nye muligheter - og nye krysspress.

Mange humaniorafag har særegne mulighetsrom og utfordringer knyttet til samfunnsrollene disse fagene har, blant annet de norske forskningstemaene flere av fagene har, og forvalter- og formidlingsansvaret som tradisjonelt har vært del av samfunnsoppdraget for disse fagene.

Møtet 23. november tar særlig opp to av disse temaene, med særlig vekt på hva myndighetene bør gjøre: Hvordan skal humaniora - og humaniorafakultetene forstå og forvalte samfunnsoppdraget? Og i lys av dette: hva skal telle i finansieringskriteriene, og hvordan? 

Fire endringsfaktorer

Globalisering: Utlandet påvirker oss hurtigere enn før. Og befolkninger, bedrifter, varer og tjenester er mer mobile, - så også studenter og forskere. Dette er ikke nytt - norske studenter har reist utenlands for å få bedre utdannelse i over 1000 år. Vi kan spore forløpere til hansatidens handelsnettverk like langt tilbake, med eksportert av fisk. Vi har lange tradisjoner for å importere spisskompetanse til sølv- og kobbergruvedrift.

Men mengden og hastigheten av impulser på tvers av landegrenser øker, på stadig flere områder. Vi må ha bedre forståelse av andre kulturer enn vår egen norske for å ha en bedre utenrikspolitikk, bedre markeder for våre produkter og tjenester i utlandet - og for å ha gode arbeidsplasser i Norge. Vi trenger stadig ny gjennomtenkning om hvem 'vi' nå er, og hva 'vår egen' kultur er.

Europeisering påvirker norsk politikk generelt, og forskningsfinansieringen spesielt. En større andel midler fordeles fra EU-instanser, og norske finansieringskilder som NFR kopierer EUs kriterier, i retning av mer komparativ forskning om internasjonalt interessante temaer  - på godt og ondt.

Vi kjenner oss ikke igjen i påstandene om at norsk humaniora "lykkes dårligere på flere internasjonale konkurransearenaer". Før myndighetene foreskriver resepter for denne diagnosen må vi få en 'second opinion': hva er symptomene, og hva kan være gode løsninger: er det for få søknader? For lavt tilslag i forhold til andre lands humaniora?

Det er blitt mer resultatbasert finansiering. Hvilke resultater skal telle, og hvordan? Humaniora var ikke med i startfasen for å legge kriterier for hvordan offentlige myndigheter skal finansiere undervisning, forskning, - og evt formidling. Dagens finansieringsmodell forhindrer tett oppfølging av studenter i humaniora, og gjør det vanskelig å øke læringstrykket. Kvalitetsundervisning er arbeidsintensiv i våre fag. Og finansieringskategoriene er ikke egnet for eksempel for språkfag. Gode studenter som ønsker tett oppfølging, kommentarer på utkast til papers, råd om videre studier, solide anbefalingsbrev - må velge utenlandske studiesteder.

- Hvordan kan vi få riktig uttelling for forskning om norske temaer som bare kan kvalitetssikres og fagfellevurderes av andre kjennere av norske forhold, - innen historie, norsk og nordisk språk og litteratur, jus. Og mye kan bare publiseres i norske tidsskrifter. Mye verdifull forskning krever databaser - for eksempel om ordboksamlinger, eller om Wittgensteins etterlatte upubliserte arbeider. Hvordan bør tellekantsystemet fange opp dette?

- Hvordan bør formidling telle? En viktig del av samfunnsoppdraget for mange humaniorafag har vært å bidra til fellesskapets selvinnsikt og reflektert selvstyre. Hvilke verdier og levesett har vi tradisjoner for i Norge - og hvilke finner vi i dag? Humaniora gir kritisk refleksjon om veivalg vi står overfor. Og ikke minst, humanister bruker sin akademiske frihet til å møte makt - både fra politikere og private - med krav om argumenter, til beste for innbyggerne. Globaliseringen og europeiseringen øker behovet. Om humaniora skal fortsette å ta ansvar, i tellekantenes tidsalder, må også slik innsats telle. Hvordan? 
 
Større er bedre. Vi ser klare ønsker om sammenslåing til større enheter: Mindre fag samles, undervisningsinstitusjoner slås sammen, midler gis heller til større forskergrupper og konsortier enn til enkeltforskere. Viktige spørsmål er om stordriftsfordelene finnes innenfor alle områder - være det seg kommuner eller innenfor humanistisk forskning;  - og om slike fordeler forsvarer endringskostnadene.

Poenget her i dag er hvordan 'big is better'-tenkingen endrer rammevilkårene for mye humanistisk forskning. Den gjør det lettere med komparativ forskning, og skaper nye flerfaglige møteplasser. Men sammenslåingen må ikke gjøre at samfunnsviktige temaer faller mellom alle stoler, og må ikke gå så langt at vi ikke lenger holder oss med motekspertise.

Blant disse temaene vil Akademiet altså løfte fram to:
Hvordan skal samfunnsoppdraget forvaltes? Og i lys av dette:
Hva skal telles og hvordan?