Bilde
Intervjuene publiseres på VISTAs nettside
Maria Amelie møter unge forskere
Seks unge forskere, alle VISTA-stipendiater, er blitt intervjuet av Maria Amelie.
- Det har vært en unik opplevelse å bli kjent med disse unge og talentfulle forskerne. Den røde tråden for meg, det jeg ønsket å forstå, er hvordan blir en forsker til? Ofte som journalist intervjuer man forskere som er på slutten av sin karriere, blitt kjente og fått priser. Det er veldig sjeldent at man får anledning til å intervjue unge forskere som er i starten av sin karriere, som oppdager lidenskap for faget sitt og følger magefølelsen sin på hva de skal satse på, sier Maria Amelie.
- Jeg synes også det har vært utrolig spennende å sette seg inn i hva de forsket på, og forstå hvor enormt stort potensiale det er i deres grunnforskning for Norge og verden. Jeg er ikke tvil at om noen år vil deres forskning skape store avisoverskrifter fordi de har funnet ut noe banebrytende, legger hun til.
Maria Amelie har studert på NTNU, jobbet fire år som journalist i Teknisk ukeblad og er nå forfatter på fulltid. De siste årene har hun vært opptatt av å utforske hva som foregår i Norge innenfor teknologi og forskning.
De seks VISTA-stipendiatene som Maria Amelie har intervjuet er:
Henrik Anfinsen, Charmain Hamilton, Casey William Nixon, Elisa Magnanelli, Jack Leo og Lars Hov Odsæter.
Intervjuene puliseres på VISTAs nettside. Under kan du lese intervjuet med Henrik Anfinsen som er førstemann ut i denne intervjuserien.
Bilde
Henrik Anfinsen, Vista-stipendiat fra 2015
- Målet med doktorgraden min er jo å forbedre sikkerheten og effektiviteten når man borer etter olje. Jeg forsker på olje- og gasslekkasjer i oljerør og den type systemer kan forstås med matematiske ligninger. Så det jeg ser aller mest på er jo ligningene, og ikke så mye gass og olje. Det er ren teori.
Noen er praktisk anlagt og liker å lage ting med hendene, mens Vista-stipendiat Henrik Anfinsen alltid har trivdes best med grunnforskning. Han liker å løse ligninger så vanskelige at de har skremt bort andre forskere. Det har sine fordeler - man kan nemlig velge og vrake i problemstillinger som få mennesker i verden har undersøkt, og gå på en ekte Indiana Jones-oppdagelse i realfagsverden.
Når jeg møter han en sommerdag på Oslo sentralstasjon har Henrik nettopp landet etter å ha vært på tur i Italia. Det var sikkert ferie konkluderer jeg i hodet mitt og forestiller meg vindrueranker, solnedgang over Middelhavet og masse god mat. Men nei da. Henrik har vært på en internasjonal fagkonferanse og presentert funn av sin forskning.
- Det var konferanse for dem som forsker på samme type problemstillinger som jeg, så folk kom jo fra hele verden, forteller Henrik.
Var det mange da på den konferansen?
- Det var vel rundt 60 mennesker der, og nesten alle er jo midlertidig ansatte på universitet, tar doktorgrad som meg eller gjør det ved siden av annen forskning. Men det er jo også noen som jobber med dette på heltid.
Henrik tar en pause og teller raskt i hodet.
-Skal vi se. Det er vel ca. 10 i verden som jeg selv kjenner til: et par kinesere, én franskann, én tysker, én spanjol, en liten gruppe i USA, én i Canada og en i Norge som er min veileder. I tillegg noen PhD-studenter og PostDocer spredt her og der.
Før vi går løs på hva du forsker på, hadde du gode mattelærere på skolen?
- Ikke hele veien. På mellomtrinnet hadde jeg en lærer som var veldig flink som ga meg utfordringer og passet på å gi meg bøker som var pensum på ungdomskolen lenge før jeg begynte der. Men på selve ungdomskolen så fikk jeg ikke noen oppfølging, så da gjorde jeg ingenting der i tre år. På videregående var alt nytt og da hadde jeg samme progresjon som resten av klassen.
Etter videregående tok Henrik ett år fri for å være i Forsvaret, og etter det ble det sivilingeniørstudiet i kybernetikk.
Visste du at du ville ta en doktorgrad etter at du var ferdig med studiene?
- Jeg visste ikke det. Jeg hadde en veileder og en annen professor som prøvde å overtale meg til å søke doktorgrad, men jeg var ganske skolelei. Masteroppgaven min var jo forskningsrelatert, så det fristet ikke å forske mer med en gang. Da tok jeg ett år fulltid på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Jeg ville prøve noe helt annet slik jeg gjorde med forsvaret tidligere.
- I dag viser det seg at det var ganske kjekt, fordi nå stormer jo ingeniørene til PPU fordi mange har mistet jobben sin, og vil omskolere seg for å undervise. Etter ett år fikk jeg tilbud om doktorgrad fra min veileder og sa ja.
Du var skolelei, så gikk du og studerte mer og så sa du ja til doktorgrad?
- Jeg var ikke akkurat lei av å studere, men lei av akkurat den type teknisk lesing og skriving som jeg hadde gjort hittil. Men så lengtet jeg etter teknologien igjen etter ett år på PPU. Så høsten 2014 ble jeg stipendiat på NTNU og i 2015 fikk jeg Vista-stipendet.
Bilde
Hvordan valgte det du vil forske på?
- Det var veldig tilfeldig. Jeg hadde sommerjobb i et oljeselskap og i løpet av femte klasse skrev jeg en prosjektoppgave for dem. De ville at jeg skulle skrive masteroppgaven for dem også, men min veileder innså at jeg var mer teoretisk anlagt, og foreslo en mer forskerorientert oppgave. Jeg var enig, og gikk heller for det.
Hva tenker du om det i dag?
- Ja, jeg synes det var mer interessant å jobbe med ren teori, i stedet for å skrive for et firma som ville ha mer praktisk fokusert oppgave ut i fra de behovene de hadde.
Det er ikke alle som klarer å jobbe med veldig teoretiske oppgaver.
- Ja, han veilederen min prøvde å overtale noen andre til å løse det problemet, men hadde ikke klart å finne noen - han mente de ble skremt av alle ligningene, sier Henrik og ler.
Men du ble ikke det?
- Nei.
Klarte du å løse den masteroppgaven?
- Ja.
- Så kult da.
-Ja, så presenterte jeg deler av oppgaven i en forskningsartikkel i Cape Town på en konferanse. Den skrev jeg ferdig mens jeg gikk på PPU etter at jeg ble ferdig med masteroppgaven.
Virker som du har hatt en god veileder?
- Ja, han er veldig god og setter av virkelig mye tid hvis du trenger det. Da jeg dro til USA på et forskningsopphold hos en annen professor som driver med dette fagfeltet, så jeg han nesten aldri fordi han var så travel. Det er bra med en god veileder fordi hvis man står fast kan man be om hjelpe og som har tid en gang i uken til en prat.
Hva forsker du på?
- Målet med doktorgraden min er jo forbedre sikkerheten og effektiviteten når man borer etter olje. Jeg forsker på olje- og gasslekkasjer i oljerør og den type systemer kan forstås med matematiske ligninger. Så det jeg ser aller mest på er jo ligningene, og ikke så mye gass og olje. Det er ren teori.
Hva annet kunne man brukt de samme ligningene til?
- De kan brukes til å beskrive kanalstrømninger, veitrafikk, flytrafikk, gassrør. Det meste som flyter. Jeg ser på flerfasestrømmer indirekte.
I din prosjektbeskrivelse nevner du Deepwater Horizon-ulykken som skjedde i 2010 i Mexicogolfen som ble den største oljeutblåsningen i bransjens historie.
- Jeg forsker på lekkasjer, og det er gjerne tap av noe. Når det gjelder den ulykken det som mest sannsynlig skjedde var at da de de boret etter oljen oppsto det en gassboble. Den gassboblen er jo ikke stor, men når den kommer opp, blir enorm og treffer toppen, da kan det eksplodere. Vanligvis når det skjer, så legger man merke til det mye tidligere og stenger alle ventiler og kraner. Man tapper ut gassen veldig forsiktig. Men under ulykken så klarte de ansatte av en eller annen grunn å overse det både offshore og på land.
Henrik legger til at årsaker til at man ikke oppdager lekkasjer tidlig nok kan være dårlig planlegging, mangel på informasjon eller uklare beskjeder.
- Jeg forsker på algoritmer som skal gjøre alt dette automatisk, uavhengig om mennesker følger med eller ikke. Da skal man det gå automatikk i oppgave lekkasjen, og sende en ordre til å stenge alle ventiler. For å få det til må man modellere mye og se på ulike ligninger.
Så du må legge grunnlaget for å bygge opp et sånt system?
- Ja, eller som min veileder sier: jeg jobber med å tette igjen de hullene i teorien som finnes.
Har du noen hverdagsrutiner?
- Det er mange som har sånn slagplan at de skal få gjort så og så mye innen den tid. Men jeg har ikke det sånn. Jeg kan gå lei av å jobbe med en bestemt ting, og kan heller skrive på to artikler på en gang, eller lese litt teori, slik at jeg har litt å veksle mellom.
Tenker du mye på fag når du har fri?
-Ja, svaret kommer fort.
- Det hender jeg får noen gode ideer, når jeg er på hyttetur eller går tur i marka. Da er det greit å ha noe å skrive med. Et av problemene løste jeg på et hotell i Warszawa. Jeg skulle vente på et eller annet i en halvtime. Så tenkte jeg kan like gjerne sette meg ned og skrive litt. Så fikk jeg løst noe akkurat da, også skrev jeg det ut når jeg kom til Trondheim.
Noen andre fag du liker?
- Ikke mange, men jeg liker fysikk. Jeg har nettopp tatt lektorkompetanse i fysikk ved siden av doktorgraden. Bare ett fag hvert semester. Kjekt å ha.
Har du lyst til å undervise?
- Jeg har på følelsen at det er det jeg skal gjøre etter hvert. Det er jo ikke jobb å få med det jeg forsker på, og jeg anser meg selv som en dårlig ingeniør siden jeg liker teoretiske oppgaver bedre. Eventuelt da må jeg gå videre i akademia og forske mer. Men kanskje jeg først tar ett år igjen hvor jeg gjør noe helt annet når jeg er ferdig med doktorgraden.
Det å undervise er ikke så teoretisk? Hvorfor vil du det?
- Ja, jeg likte det. Jeg hadde jo praksis på ungdomskolen og videregående, og på videregående hadde jeg enklest mulig matematikken. For meg ble det kanskje litt vel lett.
Blir ikke du utålmodig hvis du skal undervise barn?
- Vet ikke, det er jo en test, sier han og smiler.
- Det er en helt annen måte å tenke på. Det er noe med å måtte forklare alt med appelsiner og bananer samme som du må gjøre med disse ingeniører som vil ha ting praktisk og fysisk, sier Henrik med et smil.
Har du noe tips til de som vil bli forskere?
- Finn deg noe du er interessert i. Hvis jeg skulle skrevet den masteroppgaven for den bedriften som jeg valgte bort, tror jeg ville kjedet meg fordi det for meg virket så likt det jeg hadde levert inn på prosjektoppgaven.
Finn en nisje. Nå jobber jeg med noe som ganske få i hele verden har forsket på og det er lett å finne nye ting. Det er mye uløst. Det hjelper på produksjonsraten.
FAKTA OM HENRIK ANFINSEN
- Vista-stipendiat fra: 2015
- Tema: Detection and Automatic Handling of Gas Kicks
- Fra: Norge
- Utdanning: Sivilingeniør i Teknisk Kybernetikk, NTNU, 2008-2013
- Praktisk-Pedagogisk Utdannelse med matematikk som undervisningsfag, NTNU, 2013-2014
