Akademiet mener om Plan S:

Plan S har vært gjenstand for stor diskusjon siden den ble lansert av statsråd Nybø og Forskningsrådets direktør for noen måneder siden. Bekymringen har gått på virkningene av å kreve at all forsknings finansiert av det offentlige skal publiseres i henhold til den såkalte «gullstandarden» for open access fra 2020. Gullstandarden utelukker mange former for open access, og har store konsekvenser for forfatternes opphavsrettigheter.

Forskningsrådet har nå lyttet til protestene og besluttet at Plan S skal ut på høring før det fastsettes krav til publisering i Norge. Det er klokt, og det skulle bare mangle. Her er det snakk om en stor og inngripende offentlig reform med virkning for rettsstillingen både til institusjoner, forskere og forlag. En vedtakelse av dette uten utredning og høring vil være forvaltningsrettslig ugyldig.

Før et forslag til regler sendes på høring, bør konsekvensene av slike regler utredes ordentlig. Denne utredningen bør ikke bare omfatte Plan S, men bør ta opp spørsmålet om open access som en måte å finansiere forskningspublikasjoner på i sin store bredde. Selv om mange går inn for open access i prinsippet, mangler vi en oversikt over hva det betyr for kostnader, insentiver og markedsstruktur å gå over fra et system hvor kostnadene betales av leserne til et system hvor kostnadene betales av forfatterne.

Kostnadene forsvinner ikke om man går over til Open Access. Spørsmålet er egentlig derfor hvem som skal betale for publisering av forskning; den som tilbyr forskningsresultater, den som etterspør dem, eller samfunnet?

Et marked for forskningspublisering

Tradisjonelt har kjøperen, dvs. biblioteker og lesere, betalt det det koster å publisere forskning. De prosjekter og forskningsmiljø som får finansiering har vært gjennom en evaluering av vitenskapelig kvalitet og relevans. Forlagene, med sine kommersielle interesser, har både nasjonalt og internasjonalt spilt en portvokterrolle ved at publiserte artikler er kvalitetssikret. Staten har bidratt med finansiell støtte for å sikre kanaler for formidling av smalere forskning som ikke har et betalingsvillig marked, og den dekker en stor del av kostnadene som kjøper av forskningsresultater og finansiering av biblioteker.

Snur man finansieringen slik at kostnadene bæres på tilbudssiden, dvs. av forskerne og de som finansierer dem, fjernes etterspørsel som et incentiv. Forskere har sterk egeninteresse i å få ut flest mulig publikasjoner, noe som kan gå på bekostning av forskningens kvalitet og relevans. Vi ser allerede nå en sterk vekst i såkalte røvertidsskrifter uten skikkelig kvalitetskontroll.Denne utviklingen er svært uheldig. Feil kan skje overalt, men det er fremdeles slik at de beste tidsskriftene har den grundigste kvalitetssikringen. I de fleste fag er få av disse Open Access slik Plan S krever.

Forskningens frihet

Retten til å publisere er en viktig del av forskningens frihet. Statlige begrensninger på dette er et inngrep i forskernes frihet. Begrensningene trenger ikke ligge i lov.

Dersom staten bruker den makten den har som stor-finansiør av forskning, betyr det at staten ønsker å bestemme over flere sider av forskningsvirksomheten enn hva slags forskning og hvilke prosjekter som skal finansieres. Dette er en betenkelig utvikling som samler mye makt på statens hender.

Virkninger

Det kan høres tilforlatelig ut at alle som ønsker det kan få tilgang til forskningsresultater, men det er to vesentlige haker ved Plan S: A) Open Access tidsskrifter er ikke blant de mest velrenommerte tidsskriftene, fordi mange av dem mangler et grundig system for kvalitetssikring. B) Størstedelen av verdens forskningsmiljøer (Nord-Amerika, Asiatiske land) er ikke underlagt krav om å bruke Open Access. Dermed risikerer norske forskere at deres resultater ikke når frem i den internasjonale konkurransen.

Plan S vil ha en rekke utilsiktede virkninger, både direkte og indirekte, på kort og lang sikt. De tilsiktede virkningene er å flytte finansieringen over fra etterspørselssiden til tilbudssiden. Da må forskningsbudsjettene økes tilstrekkelig til å dekke de nye publiseringskostnadene gjennom prosjektfinansiering. Problemet er imidlertid at man ikke uten videre kan flytte penger fra bibliotekene til forskerne fordi man må opprettholde abonnementer på tidsskrifter hvor størstedelen av verdens forskning fortsatt vil bli publisert. Det er derfor urealistisk å tro at kostnader for tilgang til andres forskningsresultater vil bli redusert. Netto- og fordelingseffektene av dette er i beste fall usikre.

En indirekte tilsiktet virkning er å redusere forlagenes fortjeneste på publisering av forskning. Om dette målet er realistisk eller ikke, er betinget av endringene i markedssituasjonen som følge av overgangen til tilbudsfinansiering, og hvordan det nye markedet vil fungere. Plan S kan like gjerne øke forlagenes inntjening, som å begrense deres profitt. Når bare en liten andel av verdens forskningsfinansierings-institusjoner pålegger Open Access publisering, er det foreløpig ikke realistisk å tro at tidsskrifts-markedet vil endres drastisk.

En utilsiktet, men dessverre sannsynlig virkning kan være at rekrutteringen av internasjonale forskere til norske miljøer stagnerer fordi man ikke kan publisere i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Dermed vil norske miljøer miste internasjonal konkurranse-evne.

Prosessen

Plan S ble vedtatt i september i år. Den går mye lengre enn regjeringens mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler som ble fastsatt august 2017. Retningslinjene åpner for unntak, og krever ikke at forfatterne frasier seg alle opphavsrettigheter i en såkalt «creative common» lisens. Når man lanserer så store endringer i forhold til dagens praksis bør den nye politikken diskuteres grundig. Dette har ikke skjedd.

Det ligger ingen offentlig tilgjengelig utredning av alternativer og konsekvenser til grunn for vedtaket. Forskningsrådets eget styre har ikke behandlet saken, og det var ikke lagt opp til en høringsrunde. Plan S er imidlertid lagt opp som en rettslig bindende offentlig styring og dette krever utredning og høring etter forvaltningsloven.

Sammenfatning

Det Norske Videnskaps-Akademi arbeider for økt kvalitet i forskning, for økt internasjonalisering og for økt forskermobilitet på tvers av land. Økt åpenhet er bra, men norsk forskning må være synlig i de viktigste internasjonale tidsskriftene. For et lite land er dette ekstra viktig.

Det finnes allerede nettsteder hvor forskere kan legge ut artikler slik at de er gratis tilgjengelig for alle, se for eksempel Open Science Framework. Det er også blant forskere et økende krav om at man bør legge ut datamateriale, koder og annet som muliggjør replisering av forskningsresultater. Dette er en positiv utvikling, som bidrar til ytterligere kvalitetssikring av forskningen. Norsk forskning har kjempet seg inn i verdenstoppen på viktige områder. Skal vi bli der må overgang til Open Access publisering skje lempelig og ikke med et slag, som Plan S legger opp til.