- Forskningen ble min strategi for å overleve

Bilde

-Selv om du slipper ut fra fengsel, blir du aldri fri fra erfaringen av å ha vært fengslet, sier Homa Hoodfar.

Den iransk-kanadiske professoren i antropologi er i Oslo i forbindelse med konferansen Research and Human Rights, som er arrangert av Det Norske Videnskaps-Akademis menneskerettskomité.

I februar 2016 reiste Hoodfar til Iran for å innhente materiale til forskningen sin. Innen kort tid ble bostedet hennes ransaket og hun ble fratatt pass og eiendeler, for så å bli arrestert og sendt til det beryktede Evin-fengselet. Anklagen var «spionasje, feminisme og undergraving av muslimsk kultur». I 112 dager ble hun holdt fengslet, før hun til slutt ble satt fri som et resultat av internasjonalt press. 

Umulig å glemme
-Jeg kjenner mennesker som har tilbragt ti, femten år i fengsel, bare for å ha uttrykt meningene sine. Jeg hadde tidligere redigert en bok om kvinner i Iran som har blitt voldtatt, drept, holdt fengslet i årevis, så jeg var klar over at det verste kan skje. Men når du opplever det selv blir det virkelig på en annen måte. Det blir en erfaring som det er umulig å glemme. Når friheten har vært tatt fra deg ser du hverdagslige ting på en ny måte: Ting som å kunne lage seg en kopp te, eller å kunne gå nedover gaten; du tar ingenting for gitt lenger. 

Hvordan klarte du å finne motet til å ikke la denne erfaringen knekke deg?

-Da jeg var fengslet tenkte jeg mye på akademisk frihet, og på forskningen min, og det reddet på en måte sjelen min. Jeg ble holdt i en liten celle uten vindu, jeg hadde ikke en seng, langt mindre en skrivepult; jeg hadde ingen mulighet til å skrive. Faren for å gå fra vettet var reell. 

Reddet av spørsmål
-Forskningen min ble en overlevelsesstrategi. Jeg tror ikke jeg ville klart å unngå å bryte sammen under forhørene dersom det ikke var for at jeg klarte å holde meg intellektuelt sysselsatt. Under forhørene stilte jeg de spørsmålene jeg ønsket svar på og presenterte dem som en del av mitt svar på spørsmålene jeg ble stilt. Det hendte at forhørslederne svarte, for så plutselig å stoppe opp midt i historien de holdt på å fortelle og si «Det er du som skal svare på våre spørsmål, ikke motsatt!» Mye av tiden lyktes jeg i å engasjere dem i en slags samtale, og det reddet meg. 

Du har jobbet mye med kjønnsforskning. Hvorfor er feminisme en hovedfiende for totalitære regimer?

-Enten det dreier seg om fundamentalister innenfor Islam, Kristendommen eller Hinduismen, eller om høyreekstreme grupper, så har de til felles dette målet om å kontrollere kvinners kropp og kvinners rolle. Jeg tror at det at kvinner endelig har frigjort seg, og har bevist at de kan oppnå like mye som mennene, har skapt en usikkerhet i maskuliniteten. Maskuliniteten pleide å være definert ut ifra kontroll over kvinnen, men også det å være i tjeneste for kvinnen: Når menn sendes i krig handler det også om å beskytte kvinnen og nasjonen. Noen ganger når vi diskuterer feminisme glemmer vi at patriarkalsk samfunnsorganisering ikke alltid har vært til menns fordel.

Endret maskulinitet
-Plutselig har menn mistet maskuliniteten etter den gamle definisjonen, og noen menn føler at det ikke lenger er noen plass for dem. Feminismen har endret kvinnens rolle, men det har ikke vært nok oppmerksomhet rundt nødvendigheten av å også endre maskuliniteten. Kvinnene vet at de må kjempe for utdanning, for jobber; mens mennene regner med å få disse tingene automatisk. Og når de da taper i konkurransen, hvem andre enn kvinnene kan de da skylde på. Mennene har tapt privilegier, men de sitter fortsatt med opplevelsen av å ha rett til de privilegiene. Verden har forandret seg, men ikke maskuliniteten. Jeg tror at staten i Iran har villet redde mennene fra denne situasjonen, og herav kommer frykten for feminisme og kvinnefrigjøring. 

Det er et ordtak som sier «Når ånden er ute av flasken, så kan du ikke få den inn igjen». Men det er det den iranske stat og andre grupper forsøker å gjøre: De forsøker å få ånden inn i flasken. Og de forsøker å gjøre det ved hjelp av trakassering i det offentlige rom, og gjennom lovverket. 

Hva kan akademikere i et land som Norge gjøre for støtte akademikere i regimer der den akademiske friheten er truet?

-Det finnes organisasjoner som jobber for å støtte akademikere som trues på grunn av sitt vitenskapelige arbeid, slike som Scholars at Risk og mange flere. Og det arbeidet er viktig. Men det blir på en måte som å sette et plaster på problemet. Det jeg savner er å se kolleger i Vesten støtte opp om arbeidet med å demokratisere vitenskapen. Vi snakker om globalisering av vitenskap, men i praksis er det vi har fått en globalisering av den vestlige læreplanen. 

 Demokratisering av vitenskap
-Vi trenger en demokratisering av pensum, og en anerkjennelse av andre kulturers bidrag til vestlig akademia. Jeg kan gi et eksempel: Nullen ble oppfunnet av arabere. Og dette er grunnlaget for matematikken slik vi kjenner den i dag. Jeg har mange andregenerasjons innvandrere fra Midt-Østen blant mine studenter i Canada, og når jeg forteller dem dette er det som om de blir noen centimeter høyere. De er så vant til å bli fortalt at deres foreldres kultur ikke teller for noen ting. Et resultat av imperialismen er at det ikke snakkes om hva vestlig kultur har lånt fra andre kulturer.  

Hvis vi vil ha global utdanning og grenseløs forskning må vi være med på å skape akademisk frihet både som en nasjonal og transnasjonal rettighet. For å oppnå dette må vi også gjøre et forsøk på å demokratisere vitenskapshistorien og anerkjenne det faktum at kunnskap er trinnvis, og at den kunnskapen vi nå nyter godt av er et resultat av bidrag fra en rekke kulturer, ikke bare den vestlige.

Jeg er ikke så glad i begrepet post-kolonialisme: Vi trenger ikke bruke tiden på å snakke om alt som er galt i fortiden. Istedenfor å snakke om post-kolonialisme, la oss heller gjøre anti-kolonialisme! Mange av mine unge, hvite studenter har mye skyldfølelse. Jeg sier: Ikke føl deg skyldig. Bruk heller privilegiet ditt til det gode!

Intervju ved Gro Havelin