-En feiloppfatning at Norge var fattig rundt 1900

Bilde

-Jeg har jobbet med 1800-tallet i mange år, og det har blitt tydelig for meg at det eksisterer en allmenn oppfatning om at Norge for hundre år siden ikke bare var fattig rent økonomisk, men også tilbakestående på alle mulige måter: teknologisk, sosialt, kulturelt. Og alt jeg vet tyder på det motsatte, sier Jan Eivind Myhre, professor i historie ved Universitetet i Oslo og initiativtager til konferansen Var Norge fattig rundt 1900? Historien til en misforståelse som holdes i Akademiet mandag 11. november.

Forpliktet på historisk sannhet
Konferansen samler fagfolk fra ulike felter for å ta for seg ulike perspektiver ved 1800-tallet, blant annet økonomi, kjønnsperspektiv og jus.

-Man kan jo spørre om det er så viktig om vi har en feiloppfatning om noe som er over hundre år siden. Og mitt svar til det er at ja, det er viktig. En ting er at jeg har litt faglig forfengelighet som historiker: Vi er forpliktet på historisk sannhet; vi kan ikke skrive tull om fortiden. Men det som nesten er enda viktigere: Hvis det er slik som jeg mener, at Norge for sin tid var relativt rikt i 1900, så blir spørsmålet: Hvordan kom vi dit? Er det noe vi kan lære av utviklingen på 1800-tallet som gjorde at vi ble avanserte og moderne allerede rundt 1900? Fins det noe i statsformen på 1800-tallet som var gunstig? Eller i økonomien?

Behovet for en fattig fortid
-Hvis det tvert imot var slik at Norge var veldig fattig for 100 år siden, og vi er veldig rike i dag, så er det noen som kan ta æren for det. Ottar Brox har veldig treffende beskrevet det at det er noen som har behov for en fattig fortid. Man kan si det er oljen, men det er også en feiloppfatning. Norge var helt klart blant de rike i 1970, eller for den saks skyld i 1945. Så oljen har tatt oss fra å være «rich» til å bli «filthy, stinking rich». Det er oljens forskjell.

Begynnelsen på velferdsstaten
-Noen vil kanskje ta æren for 1900-tallets framvekst: Høyre vil si det er kapitalismens framvekst; ikke for regulert, mens Venstre vil si det er sosialliberalismen som har tatt oss dit. Arbeiderpartiet vil si at statlig styring har betydd mye, mens Kristelig Folkeparti vil si at det er den kristne kulturen som bringer oss til velferdsstaten. For uttrykket er jo at vi har en velferdsstat. Og jeg vil ikke påstå at vi hadde en velferdsstat rundt 1900, men vi hadde begynnelsen til en. Så det blir en kamp om 1900-tallet, forutsatt at vi var så tilbakestående. Men hvis begynnelsen på det vi kaller den nordiske modellen kommer før, så må vi lete på 1800-tallet. Og det er det dette seminaret dreier seg om. Vi skal lete.

11. november vil en rekke foredragsholdere rette søkelyset mot rettsstaten, forvaltningen, økonomien, infrastrukturen og betydningen av utdanning.

-Utdanning er ett av mine hovedpoenger, for Norge var, sammen med Sverige og Danmark, et av de landene som lå lengst fremme på lese- og skrivekyndighet. Og jeg tror ikke det kan overvurderes hva det betyr for så vel rikdom som for utvikling av demokrati og andre samfunnsforhold.

Nummer to i verden
-Nå betyr ikke det at Norge var så vanvittig avansert på alle bauer og kanter. Men det spørs hvem vi sammenligner oss med. Hvis vi sammenligner oss med andre land i Nord-Vest Europa, i tillegg til USA, Canada, Australia og New Zealand, så var ikke Norge helt i spissen, for eksempel hvis vi ser på likestilling mellom kjønnene. Men hvis vi ser på teknologi, så fant jeg nylig ut noe interessant da jeg leste en biografi om Wergeland. Her var det et fotografi av Wergeland som er tatt i 1840, det vil si et daguerrotypi, som var den første formen for fotografi. Dette bildet er altså tatt bare noen måneder etter at verdens første daguerrotypi ble presentert i Paris. Et annet eksempel er at den første cinematografframsyningen i Christiania var i 1896. Der var de nummer to i verden, etter Paris. Verdens første by som var helt elektrisk opplyst var Hammerfest. Så man stiller seg spørsmålet: Hvis Norge var så moderne og så rikt, hvorfor vet ikke journalister, politikere, opinionsledere, ja folk flest; til og med mange kyndige samfunnsvitere, at det var slik? Hvordan har denne misforståelsen oppstått?

Tidsblindhet
-Jeg har kommet til at det er form for tidsblindhet. Fordi sammenlignet med senere tider så var jo Norge fryktelig fattig og tilbakestående på 1800-tallet. Levealderen i Norge ved forrige århundreskifte var mellom 50 og 55 år. Nå er den over 80. Men det er bare det, at det var verdens høyeste levealder for sin tid.

Perifert, men ikke perifisert
- Historikere og økonomiske historikere strides litt innbyrdes når det gjelder spørsmålet om hvor rike Norge var. Det som uansett er helt sikkert er at Norge hører til den relativt lille gruppen av land som hadde opplevd det som økonomene kaller «take-off into self-sustained growth»: Dette er en metafor fra luftfarten: man kommer til det punktet hvor flyet flyr av seg selv. Vi tilhørte den gruppen allerede på slutten av 1800-tallet. Skipsfarten betød mye, sammen med andre eksportnæringer, som treforedling og fisk. Mange som mener at Norge var fattig kaller Norge perifert: «Norge ligger i periferien av Europa» er det vanlig å si. Og geografisk sett er det sant. Men, Francis Sejersted har en fin setning om det: «Norge ble ikke perifisert». For Norge ble industrialisert nesten på linje med andre land, og Norge drev med avansert tjenesteyting i form av skipsfart, og det gjør at Norge klarer å holde følge med de andre landene.  

En avgrunn av fattigdom i verdens rikeste land
-Jeg må selvfølgelig stille spørsmålet om historikerne har noen skyld i denne feiloppfatningen. Og svaret er både og. På den ene siden har historikere beskrevet den reelle fattigdommen som eksisterte for størstedelen av den norske befolkningen. Men på den annen side så fremstiller alle historiske verker 1800-tallet som en voldsom framgangstid både i økonomi og i demokratisk utvikling. Imidlertid er det veldig lite sammenligninger med andre land. Skjønnlitterære forfattere på sin side har gitt et inntrykk av fattigdom som er helt reelt, men som ikke setter den i perspektiv. Jeg liker å nevne Jack London, som i 1903 skrev boken The People of the Abyss, oversatt til norsk som Avgrunnens folk. Denne omhandler den ufattelige fattigdom som fantes i London. Og England var på den tiden verdens rikeste land.

Intervju ved Gro Havelin