Hans Petter Gravers tale til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Bilde

Jordens bærekraft og demokratiet

Vi opplever en krig hvor en autoritær leder har kastet sitt land inn i angrep på et demokrati. Krigens formål er å erstatte Ukrainas demokrati med et styre som skal være et underbruk av det autoritære Russland.

Angrepet på demokratiet er uttrykkelig. Det er Ukrainas valgte ledere Putin vil erstatte, det er dets styresett han vil til livs. Denne krigen handler ikke om territorier, men om hvem som skal styre det ukrainske folk og samfunn. Med sitt angrep på Ukraina, har Putin tydd til våpen for å bekjempe rasjonalitet og dialog som middel for å forme fremtiden.

Kampen for å beskytte demokratiet i Europa har ikke vært så akutt og reell på mer enn to generasjoner, og det er få av oss som har opplevd det i vår levetid. De eldste av oss har barndomsminner, eller har hørt om det fra sine foreldre, men flertallet kjenner kampen bare fra historiebøkene. Mange har faktisk gjennomlevet et helt menneskeliv, født etter annen verdenskrig, og dødd uten å oppleve det uforståelige angrepet på Ukraina bare for en uke siden. Det er ikke rart mange trodde at krig for å forsvare demokratiet er noe som hørte fortiden til. Bjørnsons strofe om fedrenes kamp og mødrenes gråt har tilhørt fest og feiring, ikke selve livet.

Nå vil igjen en generasjon sitte med erfaringen om at autoritære krefter ikke bare er en abstrakt og ideologisk trussel, og noe som bekjempes med rasjonalitet, mobilisering og stemmer. Nå ser vi at autokrater faktisk bruker våpen, ødeleggelse og død, ikke for å oppnå økonomisk makt eller ressurser, men for å betvinge et folks higen etter å styre seg selv og å utvikle et demokratisk styresett. At demokratiet må forsvares er ikke bare abstrakt og teoretisk, det er konkret, der er voldelig og det koster liv.

Ukrainas utvikling

Ukrainas vei ut av diktaturet har ikke vært rettlinjet, og Ukraina hadde enda ikke utviklet en demokratisk rettsstat slik vi kjenner det, men viljen til demokrati var sterk og voksende. Det har ikke vært enighet om Ukraina skulle velge Vesten eller Østen. Kampen om politisk makt har ikke bare foregått ved urnene og i parlamentet. Overgangen fra statsøkonomien skapte oligarker også i Ukraina, personer både med økonomisk og politisk makt. Korrupsjonen er utbredt både i politikken og forvaltningen. Men viljen til demokrati er sterk, så sterk at mange var villige til å ofte livet for den under det såkalte Maidanopprøret eller verdighetsrevolusjonen i 2014.

Jeg selv fikk min første erfaring med rettsstaten i Ukraina noen år etter, da det Ukrainske samfunnet ville gjøre opp med dommere som støttet president Viktor Yanukovych ved å dømme demonstranter som ble bragt inn under oppgjøret. Regimet forsøkte å undertrykke protester ved å bringe inn demonstranter på falske anklager om vold mot politiet og oppvigleri. Nå ville de rense domstolene for dommere, som med erfaring fra sovjetsystemet lot seg styre av kommando fra påtalemyndigheten, prokuraturet. De ville gjøre opp med dommere som hadde dømt mot bedre vitende, og som hadde bøyd loven slik at handlinger som egentlig var lovlige kunne straffes.

Dilemmaet var at en dommer skal kunne dømme uten frykt for konsekvenser, og at dommere ikke bør skiftes ut ved skifter i det politiske regimet. Rettsstaten krever at en dommer er uavhengig. Rettsstaten er likevel ikke noe som bare kan vedtas gjennom formelle lover, den må læres og internalisering. Derfor flyttet de demokratiske kreftene blikket over på den juridiske utdannelse.

Lov og rett

Utdanningen av jurister i Ukraina er fortsatt preget av Sovjettiden, med tunge innledende fag med teorier om staten og retten. Senere følger år med pugg av positive lover, hvor målet er at studentene kan gjengi innholdet av lovene og professorenes forelesninger. Evne til selvstendig kritisk tenkning blir ikke oppmuntret, og studentene lærer lite om de grunnleggende rettsstatsverdiene som likhet for loven, at staten også er underlagt den og at rettsstaten må bygge på respekt for individenes menneskeverd og grunnleggende rettigheter. De får ingen innsikt i praktiske ferdigheter som hvordan treffe gode avgjørelser og hvordan hjelpe et individ gjennom systemet.

Da missilene traff universitetet i Kharkiv, traff de også en institusjon som var i ferd med å gjennomgå en reform for å komme bort fra dette systemet. Både symbolsk og bokstavelig ble forsøkene med å legge den autoritære fortiden bak seg, angrepet og lagt i grus. I dag appellerer kollegene ved fakultetet i Kharkiv til kolleger over hele verden om støtte.

Angrepet, og den påfølgende krigen i Ukraina, kom samtidig med at verdens befolkning står overfor sin største eksistensielle trussel noensinne, klimatrusselen og trusselen mot biologisk mangfold. De økologiske og sosiale konsekvensene av svekket bærekraft vil utfordre demokratiet, noe den sosiale uroen som de siste måneders strømpriser er et forvarsel på. Krigen i Ukraina er dessverre også et forvarsel på de tragediene vi kan tå overfor. 

Klimaendringene – vår tids store utfordring

De fleste er enige om at klimaendringene er en av de store utfordringene vi står overfor i dag. Alle problemstillingene som EUs forskningsprogram peker ut som «the Grand Challenges» påvirkes potensielt av klimaendringene. Dette gjelder også utfordringene som i utgangspunktet ikke er knyttet til klima som samfunnssikkerhet, migrasjon og integrering. Blir befolkningstette områder av verden ubeboelig på grunn av havstigning eller ekstremvær fører det lett til sammenbrudd av politiske og økonomiske institusjoner med både regionale og globale virkninger. Krigen i Ukraina er dessverre et forvarsel på de tragediene vi kan tå overfor. Likevel utgjør satsingen på forskningen om humaniora og samfunnsfag bare en liten del av forskningen om klimatrusselen og dens virkninger.

Kunnskapsspørsmålene knyttet til klimaendringene er mange: hvor raskt går de, kan de påvirkes, hvilke konsekvenser har de. Svarene forutsetter forskning innen meteorologi, karbonkretsløpet, økologi og artsmangfold, produksjon og utnyttelse av energi, hydrologi og mange andre ting. I tillegg kommer sosiale konsekvenser som kan knyttes til klimaspørsmålene: urbanisering og byutvikling, migrasjon, katastrofebekjempelse, fordeling av mat og andre ressurser, helse etc. som det krever samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning for å forstå og besvare.

Hvorfor handler vi ikke?

Den virkelig store gåten er vi likevel ikke i nærheten av å besvare, hvorfor reagerer ikke folk på all denne kunnskapen. Hvorfor handler ikke våre politikere mer effektivt, hvorfor går våre samfunn videre stort sett som «business as usual»? Og hvordan får vi befolkningen, våre samfunn og institusjoner til å reagere adekvat på de problemene som vi vil stå overfor som akutte i nær fremtid? Ikke minst viktig, er våre institusjoner og organer i stand til å reagere adekvat? Det er viktig med kunnskap om hvilke følger det kan få for demokratiet om institusjoner og beslutningstakere ikke er i stand til å treffe adekvate tiltak. Vi må også spørre om det er nødvendig justeringer i måten vi tenker demokrati, og om det er mulig å redesigne de demokratiske institusjonene nasjonalt og internasjonalt uten å havne over i autokratiske systemer.

Sytti års utvikling av overnasjonale institusjoner som EU viser at demokrati ikke bare kan knyttes til partisystem og representativt demokrati, og at det finnes flere måter å sikre demokratiske beslutninger og demokratisk legitimitet på. Vårt system med maktfordelingen mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt basert på allmenn stemmerett ble også en gang konstruert. Det falt ikke ned fra himmelen som et endelig svar på virkeliggjøringen av den demokratiske ide i platonisk forstand. 

Vi må tørre å fremsette påstander om at de eksisterende beslutningssystemene kanskje ikke strekker til overfor de problemene som klimautfordringen reiser. Vi må tørre å stille slike spørsmål, og vi må satse på forskning for å få kunnskaper til å kunne utvikle våre samfunn og institusjoner. «Tenk globalt, handle lokalt» er et kjent slagord. Det viser til at mange av utfordringene menneskeheten i dag står overfor er globale, men at løsningene er lokale. Det er liten tvil om at det meste av det som betyr noe for folks liv handler om lokale forhold. Mange av FNs 17 bærekraftsmål handler om folks hverdag, som fattigdom, sult, likestilling, utdanning og rent vann. Andre av dem er likevel globale, som klima og livet i havet. Andre igjen er mer abstrakte, som fred, rettferdighet, økonomisk vekst og innovasjon. For alle gjelder at det er klare sammenhenger mellom det lokale og det globale. De 17 bærekraftsmålene er sammenhengende og udelelige, heter det i FNs 2030 Agenda som kunngjorde dem.

Demokratiets betydning

Betydningen av å finne løsninger innenfor rammen av demokratiske institusjoner kommer i skarpt relieff til den voldelige og autoritære løsningen på sine opplevde sikkerhetsproblemer som Russlands ledere nylig har valgt i sin voldtekt av det Ukrainske folk. Dette er ikke bare et angrep på Ukraina, men et angrep på jordens befolkning, da det gjør det enda vanskeligere å nå klimamålene. Å få til en stans av norsk olje og gassutvinning vil bli enda vanskeligere i et Europa som streber etter raskt å gjøre seg uavhengig av gass fra Russland. Det positive er kanskje at de europeiske landene vil bestrebe seg enda mer på å gjøre seg uavhengig av fossilt brennstoff for å møte sine energibehov.

Uansett, så er en krig som den pågående både lovstridig, umoralsk og det motsatte av en bærekraftig utvikling. Bruk av rå makt er et brudd på den internasjonale orden og i motstrid til enhver forståelse av demokrati. Både bærekraft og demokrati har dermed fått enda en fundamental trussel å bale med. 

Som forskere har vi en ekstra forpliktelse til å vise solidaritet med kolleger som er rammet av krig, og vi har en forpliktelse til å kjempe for at fornuft og kunnskap er det som skal bidra til løsningen av problemene til folk og nasjoner, ikke krig og vold. Vår forpliktelse gå ikke bare til kolleger og institusjoner i Ukraina, men også til de som er undertrykt og forfulgt i Russland. Vi må stå opp for kolleger og andre som arresteres og trakasseres av russiske myndigheter, fordi de bruker ytringsfriheten til å protestere mot landets krigføring. Putin har gått til kamp både mot fornuften og mot demokratiet. Som vitenskapsmenn og -kvinner er dette en kamp også mot oss, uansett hvilket land vi kommer fra og uansett hvor vi har vårt virke. Vi må mobilisere til forsvar, i solidaritet med kolleger i alle land.

Bilde