Stavkirkenes kulturhistorie i nytt lys

De norske stavkirkene er blant de eldste bevarte stående trekonstruksjoner i verden og ifølge Riksantikvaren Norges viktigste bidrag til verdenskulturarven. Slik har det ikke alltid vært – I løpet av 1800-tallet gikk stavkirkene fra å være i stor grad falleferdige, kalde og upraktiske gudshus, til å bli middelalderarkitektur, turistattraksjoner og et av Norges fremste nasjonale symboler. Men hvordan skjedde det? Med utgangspunkt i et svært mangfoldig tekstmateriale, som strekker seg fra 1743 til 1892, har jeg undersøkt hvilken type kunnskap om stavkirker som faktisk ble produsert og sirkulert på 1700- og 1800-tallet, og jeg har sett på hvilken rolle denne kunnskapen spilte i stavkirkenes bevarings- og restaureringshistorie. I foredraget vil jeg særlig fokusere på stavkirkeforståelser i 1700-tallets topografiske litteratur, og jeg vil gå nærmere inn på hva som skjedde med synet på stavkirkene i første halvdel av 1800-tallet, frem til Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844.

Bilde

Sine Halkjelsvik Bjordal er Ph.D i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. For tiden er Bjordal ansatt som postdoktor på prosjektet The Afterlives of Natural History samme sted.