Uredelighet i forskning skyldes grov uaktsomhet eller forsett hos den enkelte forsker. Forskningsetikkloven som ble revidert i 2017 har imidlertid også en paragraf om krav til institusjonene og sier at i konkrete saker skal redelighetsutvalgene alltid uttale seg om mulige systemfeil. Lovgiver påpeker med det at institusjonene har et ansvar for å forebygge og forhindre uredelighet. Hva ansvaret for å hindre systemfeil omfatter er imidlertid lite påaktet.

Basert på flere års erfaring fra arbeid i et redelighetsutvalg innen helsesektoren, er det min oppfatning at bestemmelsen om rapportering av systemfeil og derav systemansvar må forstås i bredest mulig forstand. Loven og forarbeidene er tydelige på opplæringsansvaret. Forskningsetisk basiskompetanse (parallelt til pedagogisk basiskompetanse) bør derfor være et obligatorisk krav for alle som tiltrer i fast stilling, for forskningsledere og for postdoktorer, spesielt de som har doktorgrad fra annen institusjon hvor undervisning i forskningsetikk ikke er inkludert. Etisk ledelse med krav til holdningsskapende arbeid i hele linjen bør kobles med et kvalitetssikringsopplegg for forskning slik institusjonene er lovpålagt når det gjelder undervisningen. Konflikter må løses og forebygges. Det er viktig med åpen diskusjon og håndtering av ulike krav, normer og etiske verdier som kan sette den enkelte forsker i vanskelige dilemmaer. Institusjonene har også ansvar for at forskerne har nødvendige digitale verktøy for håndtering og sporing av genererte og deriverte data, og må tilrettelegge for sikker lagring av data og samlinger. Systemansvar bør også omfatte kvalitetssikring av drift av avansert utstyr. Personopplysningsloven og Helseforskningsloven har bestemmelser med krav til håndtering av sensitive data hvilket i seg selv kan hindre uredelighet. Arbeid for open science og open access publisering er viktige elementer i institusjonenes systemansvar. Kvalitetssikring av forskning er utvilsomt et ledelsesansvar.

Om foredragsholder:

Ole Mathias Sejersted (f. 1947) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han tok den medisinske doktorgrad i 1978 på hvordan nyrenes urinproduksjon er basert på salttransport. Transport av elektrolyter – altså salter - over cellemembraner har vært hans forskningsmessige hovedtema. Dette er også basis for impulsledning i nerve- og muskelceller og Sejersted har knyttet dette til normal og svekket sammentrekning av skjelettmuskel og hjertemuskel. Han var leder av Arbeidsfysiologisk avdeling ved Statens arbeidsmiljøinstitutt i nesten 10 år før han ble professor og avdelingleder ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning ved Ullevål sykehus i 1991. Sejersted har vært prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet i Oslo og nestleder for Hjerte-, lunge- og karklinikken ved Oslo universitetssykehus. Han ledet komiteen for Anders Jahres medisinske priser i 8 år og mottok Nasjonalforeningens hjertepris i 1999. Han har vært preses i Det Norske Videnskaps-Akademi og er medlem av Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap. Han er kommandør av St. Olavs orden. De siste fem årene har han ledet et felles Redelighetsutvalg for Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo. Det er erfaringer fra dette arbeidet som er utgangspunktet for møtets tema: Fusk i forskning. Forskerens eller institusjonens feil?

Kommentarer ved: Margareth Hagen, Tor Grande og Per Morten Sandset.