Universiteter er viktige demokrati-maskiner

Årsmøtet i Det Norske Videnskaps-Akademi ble avholdt mandag 5. mai, tradisjonen tro på Grand Hotel i Oslo. Ærespreses H.K.H. Kronprins Haakon og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun kastet glans over det høytidelige arrangementet. 

Nye medlemmer i akademiet ble ønsket velkommen av generalsekretær Marit Westergaard og en rekke forsknings- og undervisningspriser ble utdelt. Preses Annelin Eriksen i Det Norske Videnskaps-Akademi innledet det hele med denne forskningspolitiske talen: 

Bilde

I dag er det 168 år siden Videnskapsselskapet i Christiania ble stiftet.  Dagens Akademi, som vi nå kaller Det Norske Videnskaps-Akademi, har en lang historie og er i seg selv, som institusjon, en manifestering av det kunnskapsbaserte, demokratiske samfunn. Det er noe vi trenger å minnes ekstra på akkurat nå, i lys av det som skjer med de amerikanske universitetene.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er nettopp universitetene som rammes under angrepet på demokratiet.

Universiteter er grunnleggende for demokratiske samfunn.

Universiteter er demokrati-maskiner!
Universitetene er ikke reduserbare til sine skiftende samfunnsoppdrag. Universiteter skal ikke bare levere den kompetansen samfunnet til enhver tid trenger gjennom forskning og høyere utdanning. Universiteter er noe mer, noe enda viktigere. Universiteter er demokrati-maskiner!

Bilde

Universiteter er samfunn: universitetssamfunn. Her finner vi ulike disipliner, ulike fagtradisjoner, ulike forskere og forskergrupper, og ikke minst finner vi ulike roller (studenter, forelesere, forskere, assistenter, mm). I dette universet er det en grunnleggende fellesnevner; at man lærer å forstå hva kunnskap er!  Man lærer å samhandle, å diskutere, å være uenig. Man utvikler sin forståelse, man utvikler seg selv. Dette skjer i forelesningssalen, på seminarrommet, i kaffepausen, etter forelesninger, i gangene, og i kantinen. Her møter man motstand, her kan man, på fredelig men aktivt vis, stå opp for hva man mener.

Å forstå noe, handler om å reflektere
Kunnskap er ikke repetisjon (i hvert fall ikke alene). Studenter er ikke generative språkmodeller som skal lære gjennom repetisjon, selv om man kan få inntrykk av det akkurat nå. 

Studenter bruker kanskje KI verktøy som ChatGPT fordi vi forventer at de lærer som om de var nettopp en generativ språkmodell: les og repeter. Det å forstå noe, handler om å reflektere over hva man leser, hva foreleser sier, hvordan det står i forhold til annen kunnskap. Grunnleggende universitetsverdier handler om å tenke selv, å tenke kritisk, å tenke nytt, å tenke sammen.

Det er nettopp derfor universitetet er under angrep nå, i USA. På et vis har JD Vance helt rett når han, i sin tale i et møte for konservative politikere i 2021, sa:

“I think if any of us want to do the things that we want to do for our country and for the people who live in it, we have to honestly and aggressively attack the universities…”

Forskning og høyere utdanning er nettopp hva totalitære regimer og de som angriper demokratiske grunnstrukturer, bør frykte.

Bilde

Universiteter er et bolverk mot antidemokratiske strømninger
Vi må verne om denne type institusjoner nå. Universiteter er et bolverk mot antidemokratiske strømninger. Å gi forskning og høyere utdanning gode vilkår handler om mer enn forskning og utdanning. Det handler om hva vi er som samfunn.

Denne grunnleggende verdien ved universiteter, disse akademiske kjerneverdiene, handler jo ikke direkte om det vi kanskje er vant til å snakke om, i Norge i 2025. De nevnes kanskje mest som premisser i innledning til viktige strategidokumenter, men sjelden som strategiske mål i seg selv. Et overordnet mål i regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er f.eks. : «forskning og høyere utdanning av høy kvalitet som er tilgjengelig der behovene finnes». Behovene er også definert. Det er hav, helse, energiomstilling, teknologi, sikkerhet, tillit og fellesskap med mer.

Selv om vi fremdeles har finansering for grunnforskning, så er det vel liten tvil om at forskningen i økende grad blir tematisk styrt. Argumentet er at dette er viktig for å oppnå bærekraftig samfunnsutvikling og økonomisk vekst. 

Vi kan overse viktige samfunnsbehov
Dette er selvsagt riktig og viktig, men vi står i fare for å miste noe enda mer grunnleggende. Selv om forskning kan, og bør, bidra til å løse store samfunnsutfordringer, til en bærekraftig samfunnsutvikling, så må vi stille spørsmålet: Hvordan skal dette skje?  Vil forskningen (og høyere utdanning) bli mest nyttig hvis den styres mer? Vi kan raskt overse et enda viktigere samfunnsbehov i jakten på nytteverdi; verdien av den frie kunnskapen og den grunnleggende forskningen.  

Bilde

Hvordan kan vi styrke den frie forskningen?
Kanskje har vi tatt forskningens frihet litt for gitt? Kanskje har vi ikke sett hvordan styring av forskning i større grad er blitt akseptert, også hos oss. Dette handler ikke om direkte styring av hva man forsker på (slik vi ser i USA, for eksempel). Det handler om den mer indirekte styringen som oppstår i incentivordninger og finansieringsstrukturer.

Vi må snakke høyere om hvordan vi nå skal styrke den frie forskningen og vi må snakke høyt om hvordan universiteter som samfunn kan bevares.

Her kommer to konkrete forslag til hvordan vi kan styrke den frie forskningen og universitetene som samfunn: 

Vi må verne om grunnforskning
For det første: Vi må verne om grunnforskning i et forskningslandskap der mye er blitt tematisk.

Grunnforskning innebærer en grunnleggende tillit til forskersamfunnet. Det innebærer en mindre politisk styrt forskning. Men det betyr ikke at forskningen ikke kan bli vel så samfunnsnyttig, både direkte (gjennom anvendelse og bruk) men også gjennom den mer indirekte effekten som vern av kunnskap for demokratiske utvikling kan ha.

Kritiske røster vil si at vi nå trenger alt mannskap «på dekk» for å løse kritiske samfunnsutfordringer som klima, energiomstilling, vern mot nye pandemier med mer.  Derfor må forskningen være mer tematisk, vil mange si.

Nye og overrraskende resultater
Jeg er helt enig i at vi trenger å jobbe sammen om disse viktige oppgavene, og at forskere må bidra. Men jeg mener løsningene også finnes i grunnforskningen. Det er ofte nettopp fra grunnforskningen de helt nye og overraskende resultatene kommer, som kan være avgjørende for å håndtere de store samfunnsutfordringene. Vi trenger tenkning, refleksjon, forestillingsevner, til og med fantasi til å tenke annerledes og tenke nytt. 

I en tid med kriser; klima, miljø, hav, folkehelse, og i en urolig geopolitisk og økonomisk verden, så trenger vi mer enn noensinne at vi ikke følger fastlagte sporlinjer.

Fri forskning utvikler nye perspektiver
Fri forskning betyr ikke at forskingen ikke blir relevant. Forskere (som driver grunnforskning) er ikke isolert fra det som skjer rundt dem. Forskere er ikke på «utsiden» av samfunnet. Forskere er samfunnsborgere: forskere er del av lokalsamfunn og nabolag, forskere har ofte familier og huslån, forskere kan være pendlere, de er ofte bevisst på sine karbonavtrykk, og de har erfart Covid19 pandemien. Forskere utvikler ideer, kritiske analyser, nye perspektiver, nettopp som en del av et større samfunn, et større felleskap.

Vi trenger politisk vilje til å styrke den frie grunnforskingen. Den nylige lanserte systemmeldingen inneholder mye positivt, og anerkjenner bl. a viktigheten av nettopp akademisk frihet samarbeid i en verden hvor grenser og trusselbilder får større oppmerksomhet enn vi hadde trodd, for kort tid siden. 

Bilde

Kunnskapsberedskap
Men meldingen er også preget av den forskningspolitiske utviklingen som har vært rådende de siste årene: direkte samfunnsnytte. I omtalen av PhD utdanningene er f.eks dimisjonering i lys av arbeidsrelevans gjort til et hovedpunkt. 

Bør vi ikke heller, eller i hvert fall også, tenke på grunnleggende kunnskapsbygging og mer langsiktig kunnskapsberedskap? De store politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige omveltningene den siste tiden (de siste månedene faktisk), viser vel nettopp at vi ikke kan detaljplanlegge hvilken type kompetanse vi trenger. Vi må utvide rommet for den frie kunnskapsutviklingen.

Gi stipendiater og studenter større frihet til å tenke nytt
Og her kommer forslag nummer to: 
Gi stipendiater mer rom til å utvikle sine prosjekter og gi studenter større frihet til å velge ulike fag. La oss ta tilbake universitetsideen hvor friheten til å tenke, til å tenke nytt, til å tenke kritisk, til å tenke annerledes, er bærebjelken. Politisk kan det være fristende å styre finansieringen til universitetet mer i retning av fag som samfunnet umiddelbart trenger og vi har sett flere utspill den siste tiden. Dette er helt feil vei å gå. Studenter lærer ikke bare et fag, de skal også lære seg ferdigheter som ikke lett måles i emnebeskrivelser og læringsutbytte. 

Vi må gi studentene mer tillit til selv å velge. Det pekes ofte på at studenter i dag er annerledes enn de var for noen tiår siden, at de trenger mer oppfølging, flere ferdige «pakker», mer forutsigbarhet. Men jeg tror ikke studentene er så annerledes. Jeg tror det er læringskulturen som har endret seg. Jeg tror nyttetenkning har fått for mye plass. Studentene er opptatt av de skal «ut igjen», «inn» i samfunnet, «inn» i jobb, nettopp fordi det er disse verdiene som først og fremst kommuniseres. Verdien av dette mer grunnleggende, den mye omtalte dannelsen, forsvinner.

Vi må snu kortsiktig nyttepolitikk
Det er læringskulturen som må endres, eller gjenreises. Hvis vi vil ha kritiske samfunnsborgere, hvis vi vil gi demokratiet en «boost», hvis vi vil bygge det aller viktigste forsvaret et samfunn kan ha, så må vi snu denne kortsiktige nytte-politikken, både for forskere og for studenter.

Stol på vitenskapen, gi forskere og studenter tillit til å utvikle læringskultur, og kritiske og kreative ferdigheter. Da sikrer vi nettopp den langsiktige samfunnsnytten!

Takk for oppmerksomheten!