- Havets historie er global

Bilde

Dette sier Camilla Brautaset, professor i moderne økonomisk historie ved Universitetet i Bergen. Sammen med Håkon With Andersen, professor emeritus ved Institutt for moderne samfunnshistorie ved NTNU, vil hun gi oss historikernes blikk på havet på Akademimøtet 16. juni, som også tredje møte i Akademiets serie Bærekraftig hav: Havet, mennesket og historien.

Som de foregående blir også dette møtet ledet av Ole Torp, og opptak publiseres på Akademiets youtubekanal.

Livsgrunnlag og kirkegård

- På hvilke måter har havet vært spesielt viktig for livsgrunnlaget langs kysten i Norge?

- Kanskje svaret kommer best frem ved å vri på spørsmålet: Hva hadde Norge vært uten havet og kysten? Så lenge som det har bodd mennesker i det territoriet vi i dag kaller Norge har havet vært både et matkammers, en transportåre og et vindu mot verden – og et risikomoment, sier Brautaset. 

- Menneskene har etablert sine hjem og liv nært havet – det er ikke uten grunn at det historisk sett er langs kysten at konsentrasjonen av mennesker har vært størst.  Menneskers liv langs kysten har naturlig nok endret seg fra de første bosetningene til i dag. Vi kan likevel finne noen fellesnevnere. Kanskje er den fremste fellesnevnere hvor kontrastfylt forholdet til havet har vært. Kielland beskrev havet som kystboernes både venn og fiende, livsgrunnlag og kirkegård. 

Bilde

Havlandet

- Hvordan har havet vært med på å forme Norge som land?

- Golfstrømmen og varmen den avgir i både havet og atmosfæren gir Norge et varmere, og dermed mer levbart og dyrkbart klima enn andre områder på samme breddegrader. Med en kystlinje som strekker seg over 100,000 kilometer og ti breddegrader, er det ingen andre land i Europa som har mer kyst enn Norge. Sjøarealet utgjør over seks ganger så mye enn landområdene i Norge, og strekker seg over fire ulike hav. Det er ikke uten grunn at Norge også blir omtalt som «havlandet». 

Livsnødvendig varebytte

Havet har vært uvurderlig som spiskammers på flere måter. I tillegg til å være kilde til mat for både mennesker og dyr langs kysten, har havet lagt grunnlag for et livsnødvendig varebytte. Norge har aldri vært selvforsynt, og i over 1000 år har det rike ressursgrunnlaget i havet gjort at en for eksempel kunne bytte fisk mot korn, og senere også petroleumsressurser mot andre varer. 

Viktig forklaring på velstandsvekst

Vi kan ikke forklare velstandsveksten i Norge de siste to hundre årene, der hver generasjon – frem til nå – har blitt bedre stilt enn sine forfedre, uten å tillegge ressursene i havet og havet som transportåre en helt sentral rolle. Norge er et lite land langt mot nord, men som har hatt en disproporsjonal, fremtredende global rolle innenfor næringer som sjømat, olje og gass og skipsfart. For eksempel kontrollerte lille Agder alene rundt to prosent av verdens skipsfartstonnasje rundt 1870. Fra rundt 1870 og helt frem til skipsfartskrisen på 1970-tallet, var inntekter fra internasjonal skipsfart med på å utligne underskuddet på handelsbalansen med utlandet.  

Ny kunnskap

Morten Strøksnes har minnet oss alle om den rike verdenen som befinner seg under havoverflaten. Det er kun de siste hundre og femti årene vi har hatt vitenskapsbasert kunnskap om det som befinner seg i havdypet. Nettopp «hav» som kunnskapsfeltet er et nytt eksempel på hvordan Norge har inntatt en disproporsjonal og globalt fremtredende rolle. Det er ikke uten grunn at FN to ganger på rad har utpekt Norge og UiB som globalt knutepunkt for FNs bærekraftsmål nummer 14 – livet i havet. 

Skjebnefellesskap på tvers av grenser

- Hvordan har det å være en kystnasjon påvirket nordmenns mentalitet? 
- Gjennom historien har havet styrt både livsløpet til enkeltmennesker, utgjort en formativ kraft på både lokalsamfunn og større samfunn – samtidig som det har vært med å skape skjebnefellesskap på tvers av geografiske, politiske og kulturelle grenser. Kontaktflaten med andre steder og andre kulturer har vært med på å forme både menneskenes forståelse av verden og sin egen plass i den.   

Transnasjonale nettverk

Historien viser også hvordan mange lokalsamfunn i Norge ble del av en internasjonal økonomi, før de ble del av en nasjonal økonomi. Selv etter at Norge var samlet under en statsforfatning etter 1814, var Norge lenge sammensatt av lokalsamfunn som primært agerte langs regionale og ofte transnasjonale, fremfor nasjonale akser. Ressursene i havet og kommunikasjon sjøveien gjorde at byer og samfunn langs kysten kunne ha et sterkere interessefellesskap med utlandet enn for eksempel bygdene i innlandet. Gjennom denne handelen ble også disse samfunnene del av globale verdikjeder. Når for eksempel handelshuset Friele fra Bergen på 1800–tallet importerte skipslaster med kaffe fra Hamburg, innebar det at kaffeavlingene i Brasil og andre steder ble viktige. Vi finner mange tilsvarende eksempler; trelasthandlere i Christiania som sendte varer til Le Havre, Amsterdam og London, sørlandske seilskuter som fraktet svensk tømmer til europeiske havner, eksporten av sild fra Stavanger til Køningsberg (i dag Kaliningrad), og handelen med fisk og rug mellom Vardø og Arkhangelsk for å nevne noen. 

Kulturell påvirkning

Disse transnasjonale nettverkene favnet om mer enn økonomiske transaksjoner. Historikeren Dag Hunstads rike analyse om uthavnsamfunna på Agder viser hvordan kontakten med utlandet også var med å forme samfunna både kulturelt og materielt. Ute i havgapet i Agder kunne en blant annet finne skipperhus med arkitektoniske uttrykk hentet fra europeiske storbyer, en elite kledd i siste mote fra kontinentet og inventar fra ulike verdensdeler. Disse samfunnene var flerspråklige på mer enn en måte, og avstanden til jordbruksbygdene i innlandet handlet om mye mer enn geografi alene.

Havet som kilde til en nasjonal selvforståelse er imidlertid – som fenomenet nasjonalisme selv – relativt ny. Det er utvilsomt en ironi knyttet til at det elementet som fremfor noe annet har forbundet Norge med en større verden, havet, har fått en så fremtredende rolle som nasjonalt symbol. Samtidig ligger det i nasjonalismens natur som en ny konstruksjon å søke legitimitet i historien og å fremstille seg som nærmest tidløs – og hva kan sies å være mer tidløst for livet her oppe mot nord enn nettopp havet som har utgjort livsgrunnlaget for mennesker langs kysten i flere tusen år. 

Bilde

Bærekraft: mer enn et moteord

- Hvordan vil du knytte havhistorie til temaet bærekraft? 
- Selv mener jeg at havhistorie ikke kan skilles fra bærekraft, men det forutsetter at vi krever eierskap til og historiserer meningsinnholdet i «bærekraft». Bærekraft blir ofte forstått som et moteord og som et nytt fenomen. Både begrepet og fenomenet bærekraft har imidlertid en lang historie, og som i alle fall strekker seg tilbake på 1700-tallet. Fellesnevneren over tid har vært behovet for langsiktig ressursforvaltning for å unngå at kortsiktige hensyn fratar fremtidige generasjoner tilgang til de samme ressursene. Ett konkret historisk eksempel er presten og stortingsrepresentanten Ole Nicolai Løbergs studier av norske fiskerier på 1860-tallet. Løberg skriver eksplisitt om behovet for å hegne om fiskeriene for å sørge for deres «bestående» i fremtiden. 
Mitt hovedpoeng her er at havets historie ikke er nasjonal, men som havet selv – global. 
Vi kan finne nasjonale eksempler, men de trenger større forbindelses- og fortolkningsrammer. 

Blikk for helhet og internasjonalt samarbeid

Tilsvarende er det umulig både å forstå og å bidra til å løse krisen i havet uten et helhetlig blikk og et sterkt internasjonalt forskningssamarbeid. Skal dette arbeidet lykkes trenger vi å kombinere innsikter fra store kunnskapsområder som humaniora, rettsvitenskap, samfunnsvitenskapene, naturvitenskapene og medisin. Det betyr at vi trenger universiteter med faglig spennvidde, og at det må bli enklere å jobbe på tvers både i universitetsverdenen og med andre samfunnsaktører. I EUs «Mission Starfish. Regenerating our Waters and Waters by 2030» listes fire hovedutfordringer: i) Unsustainable Human footprint, ii) Climate change, iii) Lack of knowledge, understanding and connection with our oceans and waters og iv) Governance. Her er det verdt å merke seg at EU kommer med en eksplisitt utfordring til kunnskapsinstitusjonene om ikke bare å komme med mer kunnskap, men også å formidle denne kunnskapen til det bredere lag av befolkningen.

- Denne utfordringen har Akademiet tatt gjennom denne samtaleserien om hav, sier Brautaset. 

- Nå er det opp til oss andre å bidra til at denne viktige samtalen ikke stopper her. 

*
Skrevet av Gro Havelin / DNVA 

Se opptak fra møtet her