Meddelelse nr. 4 fra Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk:
Store vegetasjonsbranner følger av klimaendringene
Global oppvarming og endret arealbruk i land- og skogbruket øker risikoen for store vegetasjonsbranner.
De siste årene har det vært flere store og intense vegetasjonsbranner, blant annet i Australia, California, Sibir, Brasil – og i Norge. Vegetasjonsbranner er en del av det naturlige kretsløpet, men forskning viser at det er økende risiko for sterkere branner ettersom kloden blir varmere, og at brannene kommer til nye tider av året og i andre områder enn før.
Brannene har store konsekvenser for mennesker og materielle verdier, og for biologisk mangfold. Faren for erosjon øker og arealenes nytteverdi reduseres også. Luftforurensningene som følger med, er omfattende med betydelige helseproblemer i befolkningen som konsekvens. I en brann omvandles karbonet bundet i vegetasjonen til CO2-utslipp som forsterker klimaendringene.
Fra 1997 til 2016 tilsvarte CO2-utslippene fra vegetasjonsbranner ca. 22 % av de globale CO2-utslippene fra fossilt brennstoff. Siden 2010 har arealet som er berørt av vegetasjonsbranner, riktignok gått ned med 25% globalt grunnet utvidelse av jordbruksareal i tidligere utsatte områder. Tradisjonelt har savanne og andre gressdekkete arealer, samt nordlig barskog, brent som ledd i naturlig økosystem- og vegetasjonsdynamikk. Nå brenner i stadig økende grad også økosystemer som tidligere ikke har hatt store branner. Spesielt utsatt er tropisk regnskog, som i økende grad tennes på for at urskogen skal konverteres til landbruksarealer. Nye områder brenner også som et resultat av at grunnvannstanden har sunket, fordi endringer i arealbruken har økt vanningsbehovet. Brannsesongen har blitt lenger mange steder, heriblant i nordområdene. Nord i Sibir brenner det hyppigere og mer intenst i tundra og myr, som medfører at store mengder karbon lagret i torv og permafrost konverteres til utslipp av klimagasser til atmosfæren.
Alvorlige vegetasjonsbranner i Norge og Sverige omfatter lyng-, gress- og skogbranner. Den ekstreme tørkesommeren 2018 ga oss praktisk erfaring med flere skogbranner samtidig; særlig stort omfang hadde brannene i deler av Sverige i juli dette året. En analyse fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap anslår at risikoen for særdeles alvorlige skogbranner i Norge vil være fordoblet i 2030 sammenlignet med 2011 på grunn av klimaendringene.
I takt med global oppvarming øker risiko for hyppig og sterk tørke. Dette oppfattes ikke intuitivt siden oppvarmingen følges av mer vanndamp i lufta. Nedbør dannes når luft stiger, vanndamp blir til vanndråper og varme frigjøres slik at lufta i nedbørområdene stiger enda raskere. I en varmere verden med mer tilgjengelig vanndamp blir derfor nedbøren ofte kraftigere. Samtidig kompenseres den økte oppstigningen i nedbørområdene av sterkere nedsynking av uttørket luft utenfor. Både tørke og kraftig nedbør er en følge av global oppvarming, men med ulik fordeling geografisk og over sesongene.
Økt risiko for tørke sees særlig på landområder i overgangen mellom tradisjonelt subtropisk og temperert klima, der en betydelig del av nedbøren stammer fra fuktighetskilder innenfor regionen selv. Fordampningen fra bakken i tørre perioder fører videre til at vegetasjonen tørker og blir lettere brennbar. Det ser også ut til at det går mot lengre tørkeperioder og høye temperaturer om sommeren på våre breddegrader, slik som i 2018 da det var mange skogbranner i Skandinavia og i 2019 og 2020 da store arealer med permafrost brant i Arktis.
Det er laget en rekke prognoser for risiko for skogbranner fremover i tid. Disse viser at selv en klimapolitikk som lykkes i å oppfylle de høyeste ambisjonene i Paris-avtalen slik at temperaturøkningen begrenses til 1,5 grader over førindustrielt nivå, vil resultere i vesentlig økning i brannrisiko. En økning på to grader vil ytterligere forsterke risikoen gjennom en lengre brannsesong og høyere brannfrekvens i stadig flere land. Uten reduksjon i klimautslipp kan temperaturøkningen mot slutten av dette århundre bli mellom 3,2 og 5,4 grader over førindustrielt nivå1. Det anslås at opptil 100 millioner flere mennesker enn i dag da kan bli påvirket av store vegetasjonsbranner årlig, med omfattende konsekvenser for natur og karbonutslipp. Risikoen kan imidlertid begrenses gjennom tilpasning til forholdene som ventes, og god, langsiktig naturforvaltning. Dette gjelder i Norge like mye som i andre land som har vegetasjon som kan brenne.
Store vegetasjonsbranner er ekstreme hendelser som kan medføre brå og irreversible endringer i klimasystemet og samfunnet. – Slike endringer omtales ofte som «tipping points». Det er vanlig å tenke på endringer i klima og biologisk mangfold som nokså langsomme og med små variasjoner rundt en middeltilstand. Mye tyder på at ekstreme klimahendelser må tillegges betydelig større vekt enn tilfellet er i dag i vurderingene av hva som er sannsynlige utviklingsbaner framover for klima og miljø og dermed av levevilkårene for mennesker og andre arter. Herunder også risikoen for vegetasjonsbranner av et omfang vi ikke har sett i menneskets moderne historie.
Hans Petter Graver (preses i Det Norske Videnskaps-Akademi) og Nils Chr. Stenseth (leder for Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk)
1. Xu, Rongbin, et al. "Wildfires, global climate change, and human health." New England Journal of Medicine 383.22 (2020): 2173-2181.
