Den internasjonale sammenslutningen av vitenskapsakademier, ALLEA, tok opp spørsmålet om forholdet mellom sannhet, tillit og ekspertise i forskning og offentlighet. Sentrale temaer var blant annet mulig tap av tillit til vitenskapelige funn og spørsmål om hvordan kunnskap kan og bør kommuniseres. ALLEAs arbeidsgruppe var ledet av den kjente britiske filosofen Onora O'Neill, professor emeritus i filosofi ved University of Cambridge og politisk aktiv som uavhengig i Overhuset. I 2017 fikk hun Holbergprisen for fremragende og innflytelsesrike arbeider innen filosofi, mest om etikk, politisk filosofi, bioetikk og nettopp tillit.

Det Norske Videnskaps-Akademi inviterte til webinar 19. november 2020.

Forutsetningene for kommunikasjon av vitenskap og faktabasert kunnskap endrer seg hurtig og ikke alltid på forutsigbare måter. Den digitale revolusjonen er med på å omdanne selve kommunikasjonslandskapet. Beslutningstakere og borgere generelt møter en langt mer oppsplittet offentlighet, eller mange ulike offentligheter, som dessuten kan være preget av sterke økonomiske eller ideologiske føringer. Hvilke faglige og sosiale prosesser er det nødvendig å forstå bedre i dette bildet? Hvordan påvirkes tilgangen til vitenskap? Kan forskningsmiljøer og media finne nye måter å støtte opp om intelligent plassering av tillit som kan komme folk og politikere til gode?

Under overskriften Truth, Trust and Expertise utarbeidet ALLEA tre viktige diskusjonsnotater som tok opp slike spørsmål. Notatet Loss of trust? Loss of Trustworthiness? var mest orientert mot interne forhold i forskningsmiljøene. Mens de to øvrige dokumentene – Truth and Expertise Today og Trust in Science and Changing Landscapes of Communication – så mer på endringene i det omliggende samfunn. Den sistnevnte dannet utgangspunkt for møtet i Akademiet. 

Hovedinnleder var Onora O'Neill som ledet arbeidet i ALLEA. O’ Neill er mangeårig professor ved University of Cambridge, hun er høyt dekorert for sitt forfatterskap, som blant annet omfatter spørsmål om politisk filosofi, etikk og internasjonal rett, og for sine mange verv, blant annet presidentskap i The British Academy og i The British Philosophical Association. I 1999 ble hun hedret med livslangt adelskap og i 2017 altså med Holbergprisen. Den planlagte Osloturen tre år senere måtte dessverre avlyses på grunn av smittefare, men Akademiet fikk i stedet gleden av en for anledningen filmet samtale mellom Onora O’Neill og vitenskapsjournalist i BBC, Vivienne Parry. 

Deretter fulgte en panelsamtale med direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås og førstelektor ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, Silje Aambø Langvatn. 

Møtet ble ledet av Camilla Serck-Hanssen.

Snarveier:

   ALLEA discussion paper      |     Webinar om forskning og tillit

Bilde

Del 1 – Internasjonal rapport (Discussion Paper)

Trust in Science and Changing Landscapes of Communication

Les discussion paper (pdf)

Bilde

Executive Summary:

This is the third paper in a series of papers analysing the trust-relations between science and society – central objective of the ALLEA Working Group Truth, Trust and Expertise. It is the outcome of various meetings and discussions with academicians and experts from all over Europe. 

As the discussions in the previous papers reveal, trust means “deferring with comfort and confidence to others, about something beyond our knowledge or power, in ways that can potentially hurt us.” In order to establish and maintain trust in science, such comfort and confidence relies on communication by trustworthy and trusted mediators. That is why the objective of this Discussion Paper is to examine the relationship between trust in science and changing landscapes of communication. 

This paper sketches the main challenges that the changing landscapes of communication pose for trust in science and expertise. It highlights the importance of trust as an integral condition for science to fulfil its role in society; it discusses the specific characteristics of trust in science as mediated communication; it asks the questions if, how and why trust in science is eroding; and it shows how this is related to transformations of media and communication in an increasingly digital society. 

The technological, political and social changes underlying these transformations imply a whole new set of processes and mechanisms that we need to deal with in order to understand and tackle the challenges they pose. Although this is a very complex topic and the specific challenges analysed in this paper are by no means exhaustive, it can be concluded that the rise of social media and the platformisation of public discourse lead to specific trends that are challenging long-established trustbuilding mechanisms.
 
The trends identified in this paper are:
a context collapse, a confirmation bias, and a polarisation push.

These trends are linked to and partly reinforced by certain economic, political and social phenomena:
1) the corporatisation of communication 
2) computational propaganda
3) an increasingly polarised political climate
4) the establishment of new forms of detecting and signalling trustworthiness.

All of this has substantial consequences for the communication of science and could lead to a pluralisation that might threaten the core pillars of trust in science as well as media: integrity, transparency, autonomy and accountability of researchers and journalists. It is a crucial task for researchers, journalists and other communicators of research to safeguard and reinforce these pillars in order to counter a loss of trust in and trustworthiness of science and research. They need to convincingly prove that a free and just society means a society in which all people are equal, but not all expressions are equally true. 

It is a society in which everyone should have unrestricted access to data and information, but also the opportunity and civic duty to acquire the skills needed to evaluate knowledge claims. This is why it is crucial to reflect on how we can effectively organise and defend a democratic digital society in which trust in expertise is anchored in longstanding and well-established standards – but wrapped in new mechanisms.
Suggestions on how the research community can develop such mechanisms and overcome the obstacles ahead are sketched in this paper.
 

Pressemelding
Les pressemeldingen fra ALLEA
 

ALLEA – the European Federation of Academies of Sciences and Humanities, representing more than 50 academies from over 40 EU and non-EU countries, promoting science as a global public good, and facilitates scientific collaboration across borders and disciplines.

Del 2 – Internasjonal ekspert

Intervju med Onora O'Neill: How can science help to create trust in society?

Onora Sylvia O’Neill ble født i Nord-Irland 23. august 1941.
Hun studerte historie ved universitetet i Oxford i 1959–62 og tok doktorgraden i filosofi ved Harvard University i 1969.
Fra 1977 til 1992 var hun ansatt ved universitetet i Essex, og utnevnt til professor i 1987.
Fra 1992 til 2006 var hun rektor ved universitetet i Cambridge.
I 1999 ble hun adlet til baronesse og fikk fast plass i Overhuset.
Hun ble innvalgt som utenlandsk medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi i 2006 og tildelt Holbergprisen i 2017. 

Vivienne Parry intervjuet Onora O’Neill på oppdrag fra Vitenskapsakademiet.
Vivienne Parry er forfatter og kringkaster. Hun er forsker og vert for medisinske program for BBC Radio 4.
Intervjuet ble avspilt innledningsvis i møtet i Akademiet.

Bilde

Se intervjuet på Akademiets YouTube-kanal

Del 3: Norsk debatt

Bilde

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås:

Tusen takk for at jeg er blitt invitert hit til å tenke litt rundt temaet tillit og forskning i samfunnet. Jeg har altså fulgt forsknings-Norge fra litt ulike synsvinkler de siste par-tre tiårene, skrevet ganske mange kommentarer om forskning, var faktisk den første forskningsredaktøren i Aftenposten – dessverre også den siste – foreløpig, får jeg håpefullt si – og ser også forsknings-Norge fra litt andre synsvinkler som styreleder i universitetssektorens største formidlingsprosjekt, nemlig Store Norske Leksikon og også som medlem av juryen av Forskningsrådets store formidlingspris, der vi får tilgang til veldig mange gode prosjekter. Ellers er jeg også styremedlem i Holberg-prisen. Det er som en slags observatør for allmennheten jeg drister meg til å si noe om hvordan forskning framstår i det norske samfunnet.

Jeg synes at intervjuet vi har sett er en ganske god samtale som er innom viktige spørsmål på en klar og opplysende og stimulerende måte. Og det er noe som er litt fascinerende med det: Onora vil gjerne svare poengtert og konsist gjennom hele, og så stopper hun når hun har sagt akkurat nok. Der kunne mange hatt noe å lære. Hun peker blant annet på den tvetydige situasjonen vi har nå med fortsatt høyt tillitsnivå til forskere som funksjon og yrkesgruppe, men over tid muligens noe stigende mistillit til forskningen og en del av forskningens resultater knyttet til politisk følsomme temaer.52:10 
Det er ganske slående i hvor stor grad ideologisk og politisk strid for tiden også er blitt en kamp om selve kunnskapen og produksjonen av kunnskap. Fakta er blitt lettantennelige på stadig flere områder. Og kampen for å etablere fakta er altså i seg selv blitt en ideologisk eller økonomisk maktkamp. Accountability and transparency er viktige faktorer for Onora O’Neill når det gjelder tillit i denne situasjonen. Men hvorfor virker ikke disse størrelsene – disse strategiene – uten videre accountability transparency - jeg lar være å oversette dem for jeg er litt usikker på den nøyaktige oversettelsen – hvorfor virker ikke dette?

De som nærer mistillit til forskningsresultater oppsøker vel ikke de åpne kildene, antyder O’Neill. Der er eller forblir ekkokamre. Og dette vet forskere som arbeider på de politisk følsomme områdene ganske mye om, f eks når det gjelder klima, rovdyr, oppdrettsnæring, integrering, innvandring, islam, kjønn, likestilling, barnevern. Listen med følsomme forskningsfelt blir stadig lengre i vår polariserte tid. Stadig lengre. Og uansett hva forskningen viser, så blir forskningen på disse feltene anklaget for å være aktivister for en side. Og det skjer hver dag.  Men jeg tror at poenget til O’Neill om Accountability and transparency viser hvor viktig det er å diskutere åpent og ærlig de føringer og rammevilkår og pressmekanismer som enten vi liker det eller ikke faktisk kan virke på forskningen, fra næringsliv, fra legemiddelindustri fra politikk. For det finnes, må vi innrømme tror jeg, faktorer som gjør det mulig å forstå, om enn ikke akseptere vitenskapsskepsis og endatil vitenskapsfornektelse. Og disse faktorene, hvor urimelige vi enn måtte synes de er, trenger saklig diskusjon og imøtegåelse. 

O’Neill er videre inne på at forskere med fordel oftere kanskje kunne, og burde, innrømme usikkerhet. Si oftere at dette vet vi faktisk ikke. Det er en ordning som burde kunne skape tillit hvis journalister og andre portvoktere lot forskere være nyanserte litt oftere. Jeg tror i hvert fall at det er et resultat at forskere i vår offentlighet ikke greier i å lykkes i å få fram usikkerhet, det at vitenskapelige resultater, eller det aller meste, er foreløpige og midlertidige. Så resultatet er at mange forhold omkring usikkerhet blir ganske dårlig forstått – eller dårlig formidlet – i allmennheten. Og det utbredte klisjeaktige bildet av vitenskap, selv i vårt høyt utdannede samfunn – er faktisk ennå, mange steder, utrolig nok – at vitenskap er en objektiv virksomhet som bringer 100% sikre resultater. Slik er det jo ikke, som vi vet. Vitenskap er et menneskelig prosjekt preget av feilgrep og usikkerhet, men organisert på beste måte for å utradere slike feil og feilkilder. Dette med usikkerhet tror jeg ganske mange borgere og innbyggere i et land som Norge skjønner ganske godt. Så jeg tror ofte at det er forskningskommunikasjonen, forskningsjournalistikken eller forskeres evne til å formidle godt nok som ofte kommer for kort. Folk flest er kloke, tror jeg faktisk. Klokere enn avisredaktører, i alle fall. 

Folk flest vil gjerne ha tvilen og nyansene, og ikke minst konfliktene, i forskningsmiljøer på forskningsfeltene. Men her finnes det et lite paradoks eller en tvetydighet: Hvis man først greier å kommunisere usikkerhet gjennom åpen diskusjon om metode og resultater, altså alt dette som er vitenskapens styrke, så bidrar jo også dette potensielt til å svekke tilliten til forskningen – i allefall i de populistiske deler av opinionen. Så det er ikke lett å lufte og diskutere usikkerhet i en polariserende og forenklende tid. 

Et sted i samtalen stiller O’Neill det generelle spørsmålet: Hva er det viktigste forskningen kan gjøre for å vinne tillit. Det er ekstremt vanskelig, understreker hun, for de nye intermediaries mellom forskning og samfunn er de gigantiske ansiktsløse TECH-selskapene. Og i en slik situasjon tar tillitsbygging mye tid og mye krefter. Jeg tror at forskningsverdenen, som en viktig del av denne langsiktige tillitsbyggingen, må være veldig åpen diskuterende om det finnes en del sider ved vitenskapelig praksis som skaper problemer for tiden. Det finnes skjevheter i hvordan forskning blir utført og brukt, og de med mest makt og midler har best tilgang og er best dekket, og kan lettest bestille forskning eller rapporter. 

Mye av dagens forskning blir jo bestilt av ulike aktører i politikk, forvaltning og næringsliv. Alt fra kortere rapporter til store forskningsprogrammer. Vi har de siste tiårene hatt en del heftige debatter, ikke minst om oppdragsinstituttenes noe tvilsomme praksis når det gjelder grensene mellom fri forskning og en slags konsulentrapporter, og hva slags vilkår som skal gjelde rundt publisering av sånne. Altså – bestilt forskning kan være utmerket, relevant og av høy kvalitet, men det er likevel viktig for tilliten å synliggjøre til enhver tid rammene, føringene og finansieringen. 

Det finnes enkelte andre problemer i forskningssystemene også – interne systemproblemer, publiseringspresset som vi vet er sterkere enn noen gang. At en faglige kvalitetsvurderingen svikter for ofte i tidsskriftene for eksempel. Så er det et faktum at det å finne bekreftelse gir mer prestisje enn å avkrefte, og en stor mengde forskningsresultater på viktige felter er ikke etterprøvbare. Dette tror jeg også kan påvirke tilliten til forskningen i samfunnet. 
Og et av de viktigste temaene i samtalen med Onora O’Neill er at vår internett-tidsalder setter selve spørsmålet om tillit på prøve fordi det er, som Camilla også var inne på, så mye vi ikke kan etterprøve selv personlig. Vi kan ikke etterprøve the provinence til kunnskapen, og derfor får konspirasjonsteorier vokse, og ekkokamre og algoritmer får blomstre. Dette gjør noe med informasjonstilgangen vår. Vi vet ikke hvor mye av informasjonen kommer fra og hvem so garanterer for den, og som O’Neill formulerer det: redaktører og bibliotekarer er for en stor det erstattere av anonyme mektig mellommenn i TECH-gigantselskapene. Da trenger vi – noe av en – en utvei, pålitelig kunnskap, spredt virkelig aktivt i samfunnet, og O’Neill nevner selv Wikipedias suksess og minner oss om at Wikipedia er et ikke-kommersielt medium. Det er viktig. I vårt eget land kan vi nevne en annen ikke-kommersiell suksess, nemlig Det Norske Leksikon, der artiklene i tillegg er signert og kunnskapen faglig kvalitetssikret. Men det skjer også andre positive ting akkurat nå – for å nevne et siste poeng. Midt under Korona-krisen – eller for et halvt år siden – så synes jeg at tilliten til forskning vel aldri har vært høyere i Norge og flere andre land. En undersøkelse som Forskningsrådet la fram i mai i år viste at nær 9 av 10 nordmenn har tillit til forskning generelt, 87% av befolkningen svart i hvert fall meget stor tillit eller ganske stor tillit. Og forskere kommer svært godt ut som yrkesutøvere sammenlignet med politikere og journalister. Men en lignende undersøkelse fra mars i år viser det seg midlertid at unntakene her er igjen noen av disse politisk følsomme områdene; kjønnsforskning, likestillingsforskning, klimaforskning og alt som har med forskning på integrering, islam og innvandring. Dette er politiske følsomme og kontroversielle temaer i en del av befolkningen, og på alle disse områdene har bare ca halvparten av de spurte tillit til forskningen – så en markant forskjell.

La meg så avslutte:
Husk at temaet tillit er blitt en samfunnsdebatt fordi forskningen er så uhyre viktig. Forskningen er ikke for spesielt interesserte, kunnskap er en formidabel makt i samfunnet og bare i Norge blir det forsket for 50-60 milliarder kroner hvert år. Forskning preger livet vårt og samfunnsutviklingen påvirker politikken og legger en del av grunnlaget for næringslivet. Men det er samfunnet som eier forskningen, derfor må vitenskapsmiljøene ta tillitsspørsmålet så alvorlig. 
 

Førstelektor ved Senter for vitenskapsteori (UiB) Silje Aambø Langvatn:

Tusen takk for anledningen til å komme med noen innspill til diskusjonen. Dette er ikke forhold som jeg har forsket direkte på, jeg er her mer i kraft av å jobbe som forsker og med en yrkesskade som filosof som ønsker å komme med egne meninger.

Som så ofte kommer Onora O’Neill med viktige poenger og innsikt, og poengene hun bygger opp her handler om at tillit ofte er bra, i Norge som ellers, men at det viktigste er at de vi har tillitt til faktisk er tillitsverdige. Og at det å investere i tillit til noen som ikke er tilliten verdig er risikabelt og farlig. 
Det jeg ønsker å gripe fatt i her er det O’Neill sier om at vitenskapen må «put its house in order» – eller feie for egen dør. Hva må vitenskapen gjøre for å være verdig den tillit som den i stor grad har? Svært mange aspekter av av tilliten og mistilliten til forskning synes å ligge langt utenfor rekkevidden av vitenskapen og forskeren selv. Så spørsmålet er: Hva kan forskerfellesskapet selv gjøre for å være tilliten verdig? 

En første ting jeg mener vi både kan og bør gjøre er å ta vår egen kvalitetssikring på større alvor. Den kvalitetssikringen vi som forskere har er først og fremst fagfellevurderinger. Men det er mye forskning som viser at det er store problemer med denne kvalitetssikringen. Vi bør ta fagfellevurdering mer seriøst, og da mener jeg ikke bare når vi opptrer som fagfelle for tidsskrift, men også i prosessen som leder opp mot publisering, for eksempel å lese og gi substansiell og balansert tilbakemelding til kolleger og på workshoper og konferanser. Og ikke minst bør vi tenke på kvalitetssikring etter tidsskriftpublisering. Her er det mye å ta fatt i. I dag er systemet lagt opp til at det viktigste er å få publisert mange artikler i ledende tidsskrift, men dette sikrer ikke automatisk at det en bidrar med er nytt, eller at det blir lest og diskutert. Slike målbare mål fører lett til målforskyvinger. Men det er ikke bare forskeren selv som kan oppføre seg strategisk for å få inn så mange artikler som mulig, og oppnå impact. Det samme kan redaktører for tidsskriftene gjøre. De kan velge fagfeller strategisk, og derved løfte eller overkjøre manuskripter. Og de anonyme fagfellene kan lett falle for fristelsen til å vere ekstra harde i sin bedømming av argumenter de ikke liker og slepphendte med argumenter som støtter deres eget syn, eller kreve referanser til sine egne arbeider. Mange av problemene med fagfelle-vurderinger har selvfølgelig alltid vært der. Men målstyring og tellekant-systemer som ligger i de nye finansieringsmodellene skaper langt flere og sterkere incentiver for å belønne flere publikasjoner og impact, eller det som har blitt kalt «gaming» av tellekantsystemet.

Dette med den korrumperende effekten av målstyring for forskning, både i forskning og i profesjonsyrker, har Onora O’Neill selv vært veldig opptatt av, skrevet om, forelest om og snakket om da hun var her i forbindelse med Holberg-prisen. For alle som ikke er helt overbevist om at dette er et stort problem, vil jeg anbefale å se på spesialnummeret av Research Policy, vol 48 (2)2019 som gir en deprimerende god oversikt og omfattende empirisk dokumentasjon av problemet. 

For å få bukt med denne type problemer så må det selvsagt en del systemiske endringer på plass, det er ikke bare opp til hva vi forskere selv gjør. Men jeg tror også at vi som forskere må dyrke et ethos der vi tar arbeid med fagfellevurdering mer alvorlig og prioritere kvalitetssikring. Slurv og feil i forskningen er selvfølgelig noe som underminerer tillit til forskningen og som gir for eksempel de som er skeptiske til klimaforskning vann på mølla slik som vi så med feilene IPCC-rapporten i 2010, men kanskje bør vi også prøve å tenke nytt rundt fagfellevurdering.

I etterkant av «Climate Gate» i 2010 tok den nederlandske regjeringen flere grep for å prøve å kvalitetssikre deres neste bidrag til IPCC-rapporten. Ett av grepene var å bruke en slags crowd sourcing-modell der frivillige PhD-studenter fra hele verden ble anmodet om å gå gjennom de nederlandske bidragene, men fikk også rettledning, påminnelser og incentiver for å gjøre en god jobb. PhD-studentene avdekket svært mange feil og mangler som ekspertene som først hadde sett på rapporten hadde oversett. Så grundig og bred fagfellevurdering er viktig for å øke tillit til forskning, men dette alene klarer selvfølgelig ikke å adressere mistillit til klimaforskning. 

Noe annet vi forskere kan gjøre når vår egen forskning blir møtt med mistillit er å forsøke bedre å forstå hvorfor den blir møtt med mistillit, og prøve å se vår egen forskning bedre i et sosialt og politisk perspektiv. Som O’Neill peker på er ikke tilliten til forskning jevnt fordelt, noen forskningsområder peker seg ut som spesielt utsatt for mistillit. Forskning på miljø, klima, og energi er følsomt, men også genteknologi, kunstig intelligens og sosialvitenskapene generelt, for ikke å snakke om innvandring, rasisme og diskriminering. Det er mange studier i kognitiv psykologi og politisk psykologi som viser at alle – inkludert forskerne selv, og både de på høyre og venstre side – har en tendens til å være mer skeptisk til forskning som går mot egen overbevisning og grunnsyn. Vi er mer tilbøyelige til å søke bekreftende bevis på synet som vi selv har. 

Mye forskning forholder vi oss nøytralt til, eller vi ser på den som praktisk nyttig for livene våre og det samfunnet vi bor i. Men en del ny forskning, og en del nye teknologier, blir med rette eller urette sett på som en trussel mot våre egne interesser, verdier og verdensbilde. Og jo mer akutt vi opplever dette som en trussel mot våre verdier, desto mer tilbøyelige er vi til å avvise og mistro forskningen. Forklaringen på hvorfor konservative i USA gradvis har fått mindre tillit til forskning blir ofte sagt å være at en del nyere forskning, og klimaforskning spesielt, i større grad oppfattes som en trussel mot de konservatives kjerneverdier og ønsker om hvordan samfunnet skal være enn det som er tilfelle for de liberale. Men det er ikke slik at de konservative i USA alltid har vært mer skeptiske til forskning. Hvis vi går tilbake til 60-tallet så ser vi faktisk at de konservative var den politiske grupperingen som hadde mest tillit til forskning. 

Klimaforskningen selv har etter hvert begynt å ta slike funn inn over seg, og har begynt å tilpasse forskningsformidlingen sin for ikke å skape mer mistillit. Så når O’Neill snakker om at den beste strategien for å redusere mistillit til klimaforskning er å ta lavthengende frukter, ikke fokusere på de største kontroversene og heller spørre hvor klimafornektere har informasjonen sin fra, så har hun kanskje lest seg opp på denne typen sosialpsykologisk forskning som bekrefter det hun sier her.

Jeg tror at flere fagområder enn klimaforskning kan ha godt av å prøve å kartlegge og forstå hvordan ulike politiske og demografiske grupperinger oppfatter forskningen deres. Ikke fordi at disse forskerne skal endre innholdet i forskningen sin, men for å forstå mistilliten og motstanden. Da kan de lykkes bedre i å kommunisere forskningsfunn på en måte som ikke forsterker trusselbildet og skepsisen unødvendig. 

Det tredje og siste punktet som jeg vil spille inn i debatten her er behovet for at vi som forskere tenker gjennom hvilken rolle vi inntar. Od dette er spesielt viktig når vi forsker på politisk kontroversielle temaer, eller når forskningen har potensial til å bidra til politikkutforming. Og her er jeg nok litt mer usikker på om O’Neill ville følge meg i argumentasjonen. I boka The Honest Broker, så presenterer forfatter Roger A. Pielke Jr. en inndeling av forskjellige roller forskere kan ha rundt politikk og politikkutforming som jeg synes er et godt utgangspunkt for en diskusjon. Pielke sier at en rolle vi kan ta er å være en ren forsker, en ren vitenskapsmann eller -dame, som legger fram datasett og fakta og ikke forholder seg til politiske beslutninger og politisk diskusjon på det feltet han jobber med. Her er det en take om en klar arbeidsdeling; noen produserer og kommunisere kunnskapen, mens andre anvender den. En annen rolle man kan innta er å være en ren rådgiver. Da er forskeren i interaksjon med for eksempel myndigheter eller andre, og gir råd når det blir etterspurt, men går ikke selv inn i det politiske og er ikke normativ og tar ikke ikke politisk stilling. En tredje rolle er å være en slags politisk aktivist der man ikke bare forholde seg til det politiske feltet, men også argumenterer for det politiske alternativet man mener er best på basis av sin forskning og generelle kompetanse. Den siste rollen som Pielke selv vektlegger er det å være en ærlig megler mellom ulike alternativer for politikkutforming. Som megler må forskeren sette seg inn i ulike alternativer for politikk og politikkutforming og gi relevant informasjon og forklare hvilke politikk-alternativer som ikke er kompatibel med egen og andres forskning. Men tanken er at selve beslutningen overlates til de politiske beslutningstakerne. Pielke mener at det å innta en slik rolle er det alternativet vil fungere best når forskeren selv er en del av en gruppe eksperter som jobber sammen, og da helst med ulike metoder og fagbakgrunner. 

Det er lett å tenke at vitenskap og forskning vil få større tillit og bli mer verdige tillit dersom skillet mellom vitenskap og politikk – eller vitenskap og verdier – er klart og absolutt, og at vi som forskere skal holde oss til dette skillet og kommunisere det tydelig.

Men det er flere problemer med hver av disse rollene. For det første blir også forskere som har et klart skille mellom fag og politikk avfeid med mistenkeliggjøring når de jobber med et saksområde som er politisk kontroversielt. De blir for eksempel mistenkt for å være en slags skjult aktivist som gjemmer seg bak vitenskapens objektivitet. Dernest kan forskningen lettere bli misbrukt, det vil si tatt til inntekt for politisk interesser, når forskeren selv ikke er bevisst på eller bryr seg om å bli brukt politisk. Og det tredje er at den rene forskeren også faktisk kan drive skjult aktivisme bak sin fasade av vitenskap og objektivitet. 

Jeg tror at et kunnskapsbasert demokrati har behov for alle disse typene forskere, og kanskje flere som har kompetanse og inntar rollen som ærlige meglere enn det vi har i dag. Men for at dette skal bidra til tillit så en forsker være bevisst på og tydelig på hvilken rolle han eller hun faktisk inntar har , og unngå å blande rollene. Det er uklart hvor mye aktivisme man kan ha for eksempel på universitetet, eller i et forskningssenter. I alle fall kan det være grunn til å sørge for at forskningsmiljøe ikke bare består av «aktivister», og heller ikke bare av «rene forskere». 

Fra debatten:

Camilla Serck-Hanssen:
Da synes jeg vi fikk to veldig fine kommentarer som også var ganske forskjellige i beste forstand av ordet, for dere tok opp forskjellige sider ved intervjuet og fikk avspeilet potensialet og bredden i tankene som O’Neill har.

Et utfordring til Åmås:
Det er mye fornuftig i å si at forskere og forskersamfunnet må være mer ærlige og åpne om vitenskapelig usikkerhet, men som du selv var inne på: Det er for så vidt ikke et problem at folk skjønner at det er usikkert. Det ville vært veldig uærlig av oss hvis vi ikke innrømmet at vitenskapelig funn er basert på en hel mengde antakelser og datainnsamling og mulighetene for feil er store. Men problemet er slutningen fra det man dessverre veldig ofte ser at fordi det er usikkerhet i vitenskap så kan en hvilken som helst mening være like god som et vitenskapelig basert mening. Og for å kunne skille mellom den type usikkerhet som selv den mest presise naturvitenskapelige forskning er beheftet ved – det at vitenskapen bare inntar en meningsposisjon, så kreves det jo en ganske stor grad av «oppdragelse» - vitenskapsteoretisk kunnskap. Det er en veldig tung prosess. 

Et utfordring til Langvatn:
Du snakket om betydningen av at man er kritisk til denne kollegiale rollen som faggransker i vid forstand, og du var ganske skeptisk til hvordan tidsskriftene blir drevet og hva som er driverne bak å komme på toppen der. Jeg var litt overrasket i dette intervjuet over å se at O’Neill virket nesten litt naiv med hensyn til tiltroen til at alle vet hva som er de beste tidsskriftene – og at det skulle være en kur mot vitenskap-skeptisisme, og hun virket indirekte å være ganske kritisk til Plan S. Er det noen form for uenighet mellom deg og O’Neill på det punktet?

Åmås:
Det er kanskje andre her som kan si mer kvalifiserte ting om arbeid med usikkerhet. Det er liten tvil om at – Norge har en unikt åpen offentlighet, demokratisk og inkluderende. Det krever ikke så mye å få del i den, og det er både på godt og vondt. Det fører nok til at terskelen ofte blir lagt litt lavt slik at forskningsjournalistikken som vi vet bærer mye av det underlige ping pong-preget som tar for seg bare mer eller mindre enkelt-resultater – ett av gangen – slik at offentligheten får et veldig fragmentert blikk på forskningen på et felt, selv om man måtte være svært interessert. Og at mediene ikke gir helt forståelse av helhet av bredere sammenhenger. Det gjør også kommunikasjon av og rundt forskningens prosesser og usikkerhet spesielt krevende. Men jeg tror vi har en betydelig del av befolkningen – mellom 35 og 40% har høyere utdanningsgrad nå, og det er ganske mange som er i stand til å ta til seg stoff og refleksjoner og kommunikasjon om forskningsprosesser og metodiske diskusjoner. Så jeg vil jo være litt optimist.

Langvatn:
Det med tidsskriftene – jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er for så vidt enig med O’Neill i at i de aler fleste fagfelt så er det jo slik at etablerte forskere i feltet vet hva som teller. Men hva som teller i et felt kan jo også være ganske kontingent i den forstand at noen personer klarer å mye momentum rundt seg og får forskere til å publisere hos seg. Nå tenker jeg på samfunnsvitenskapene og humaniora, det er annerledes dynamikk i naturvitenskapene. Men det som er sikkert er at det er ganske mye å hente på å forbedre fagfellevurderingene i alle tidsskriftene. En av de tingene som interessante eksperimenter viser var hvor viktig for kvaliteten og den jobben som fagfellene gjorde var å ha en plan for å holde dem motiverte og engasjerte og følge opp. Jeg har også publisert i veldig gode tidsskrifter, men det er jo ingen oppfølging det er veldig lite input du får i den prosessen med å være fagfelle. Du kan egentlig – og jeg har vært reviewer for mange slike tidsskrifter – skrive akkurat hva du vil. Hvis du skriver noe tull. Så er det ikke sikkert det blir brukt igjen, men det er likevel ganske svake prosesser og sikkerhetsmekanismer rundt en del av disse tingene. Og en del av det de fant i det eksemplet i Nederland var at ved å ha en plan der man kontakter reviewers med jevne mellomrom, ga dem noen retningslinjer på hva de ønsket, så fikk de bedre reviews og bedre og mer nyanserte tilbakemeldinger. Og jeg er nok redd for at med Plan S så kan det bli verre enn med den tilstanden som vi har i dag. Et er en vanskelig debatt om disse tidsskriftene på mange nivåer. 
Hvis jeg kan knytte en kommentar til spørsmålet til Knut Olav Åmås om vitenskapelig oppdragelse: Det er veldig vanskelig å kommunisere til det brede publikum hva den vitenskapelige standarden består av. Det er vanskelig å kommunisere det til PhD-studenter også. Dette er en av de tingene som jeg har undervist i i mange år. Jeg har undervist i klassisk vitenskapsteori for PhD -studenter på matnat-fakultetet, og det er forbløffende mangel på refleksjon og hva disse kriteriene til vitenskapelighet egentlig består av. Jeg vil faktisk påstå at det nivået av refleksjon ikke er verre enn PhD -studentene enn det er hos en del gamle professorer. Vi hadde f eks et tilfelle i Bergen for en del år siden der en studentforening hadde invitert noen fra en intelligent design-kreasjonist i USA som hadde blitt invitert til universitetet i Bergen. Da hadde studentforeningen kalt inn en del godt voksne i ideologi og fysikk etc som da skulle argumentere mot denne representanten fra Intelligent design. Det gikk jo helt forferdelig. Disse professorene stod der og snakket hardt om at vitenskapeligheten var objektiv og sånn og sånn. Intelligent designfolkene kunne plukke dette fra hverandre. Så den tanken at man har et klart sett med kriterier for hva som er vitenskapelighet og hva som ikke er det – det er vanskelig. Så er jeg enig i at det er vanskelig å kommunisere, men det er viktig å gjøre det. For det er nettopp det med den kritiske prosessen rundt fagfelleprosessen kanskje noe av det aller viktigste. Og toleransen for usikkerhet. Og det kommer også fram når flere opprørte vitenskapsteoretikere og folk her i Bergen som tok Fredrik Solvang i lekse etter en episode på Debatten der han hadde pushet en av hovedforskerne veldig hardt på at forskningen jo er veldig usikker. Han gikk veldig langt i å snakke om hvor usikker denne forskningen var, og fikk tilbakemelding på at i hvert fall du som journalist er nødt til å vite hvor usikkert dette er og forstå vitenskapsteorien. Det hadde vært veldig fint hvis folk i media hadde gått inn i dette. Som du sier så er det faktisk ikke så veldig kriterier, det er en vanskelig og lang debatt.

Camilla Serck-Hanssen:
Dette er veldig vanskelig, og som filosof selv så er jeg selvfølgelig veldig enig i mye av det du sier, bortsett fra at man kan jo være en utmerket vitenskapsmann eller –kvinne og ha de aller beste resultater og gjøre det riktig uten at man av den grunn er veldig god til å tematisere og reflektere over prinsippene. 

På NIFU har de en stor undersøkelse gående som er finansiert av NFR som heter R Quest, og der har man også funnet ut at vitenskapelig uredelighet og dårlig utført forskning ikke er noe mindre vanlig i de tidsskriftene som fagfellene selv betrakter som de beste. Det er jo selvfølgelig nedslående.

DNVA preses Hans Petter Graver: 
Takk til inspirerende innspill. Det er selvfølgelig veldig viktig med kvalitet i alle ledd, gjennomsiktighet og høy etisk standard osv, men det synes meg også å være mange eksterne faktorer som forklarer tilliten til forskning og forskere. Det ser vi jo tydelig på denne undersøkelsen til Forskningsrådet som Knut Olav refererte til og hvor nærmere 9 av 10 hadde tillit til forskningen, men den redegjør også for utviklingen, og vi ser at for det første så har det steget det siste året og det er en markant stigning i denne undersøkelsen fra mars til april – fra 80% til 90 % - som svarer de har tillit til forskningen. Det er vanskelig å tenkte seg at dette ikke har sammenheng med Koronaen og den rollen som helseforskningen og helseforskerne har inntatt i å forklare og berolige osv. Det sier meg at her er det store svingninger og variasjoner som ikke først og fremst har sammenheng med forskningen og måten forskningen ser på, men som skyldes helt andre ting. Det ser vi også når vi går inn og ser på de forskjellige områdene, de forskjellige disiplinene, som både Silje og Knut Olav var inne på. Det er jo kanskje der hvor forhold er veldig politisk kontroversielle som emigrasjon, kjønnsforskning til dels klimaforskning osv, der er tilliten mye lavere, og så er den mye lavere der hvor forskningen utfordrer mektige interesser som arbeider mor forskningen, altså tobakkforskningen er jo det klassiske eksemplet på det for der ble det jo avslørt så tydelig gjennom disse rettsakene hvordan industrien arbeidet systematisk for å undergrave tilliten til forskningsresultater. Klimaforskningen er et annet eksempel hvor vi i USA i hvert fall ser at sterke næringsinteresser gransker systematisk, kjøper opp institutter for å undergrave tilliten til forskningen. Det som slår meg er at kanskje vi diskuterer dette på en feil måte – at vi diskuterer tillit til forskningen som et generelt problem, som i hvert fall hos oss kanskje ikke er et generelt problem, siden tilliten er så høy som den er selv om den svinger. Men at det er et mye større problem som forholder seg til de kontroversielle områdene. Der er det jo også for så vidt veldig mye riktig at man ikke bør ha mye tillit, for det finnes jo politisk engasjerte forskere som blander forskning og politikk på disse områdene, selv om det på langt nær alle gjør det så gjør jo noen det. Det er en kjensgjerning. Det finnes forskere som lar seg betale av industrien for å undergrave annen forskning der hvor forskningen utfordrer sterke interesser. Et område som har vært eksponert hos oss, uten at jeg vil gå inn i den diskusjonen, er oppdrettsnæringen som jo har vært diskutert ut fra det perspektivet. Da er spørsmålet: Kan politisering – kan tillit/mistillit til forskning i det hele tatt unngås? Knut Olav sa han var optimist, jeg er kanskje litt mer pessimist, vi rår rett og slett ikke over svingninger i tillit på disse områdene. Noe av mistilliten er sunn, andre deler av mistilliten er usunn. 

Camilla Serck-Hanssen:
Jeg tror du peker på noe viktig der. Det er en slags luksus å kunne være skeptiker, for eksempel til medisinsk forskning inntil man står i en pandemi. Da er det ikke langer noe man synes er så morsomt. Da blir det mer en morsom øvelse inntil man trenger resultatene. Men det samme er ikke tilfelle på forskningsområder hvor det er mer uklart hva som er fakta for eksempel. Noen vil jo til og med hevde at det ikke finnes noe fakta innenfor en del av disse områdene – at alt er konstruert på et eller annet vis. Så det blir jo ekstra problematisk selvfølgelig. 

Gunn Birkelund:
Dette er en veldig interessant diskusjon. En vanskelig diskusjon. Og som det ble kommentert på så er det litt sprikende, både i intervjuet med Onora og litt vanskelig å vite hvor en skal gå inn i debatten. For det er mye å ta fatt i, og Plan S har jo vært oppe. Det er jo veldig forskjellig praksis rundt omkring når det gjelder dette med reviewer-ordningene også. Hvis det finnes noe matnat-folk blant oss så tror jeg at i alle fall innenfor en del fag er det helt vanlig at man har en åpen reviewer-prosess, hvor man unngår en del av de tingene som Silje tar opp, som er et problem, med reviewere som kjører sin egen agenda. Jeg tenker at den forskningen som formidles ut, og det var vel det jeg tenkte å gripe tak i, altså formidling av forskningen – der møter vi skepsis som egentlig er ganske sunt. Og som Hans Petter tok opp: det finnes jo en del forskere hvor det er en sammenblanding av politiske ståsted og egen forskning. Jeg tror det er helt all right at folk flest har en viss sunn skepsis til en del av den forskningen som de får vite om. Som også er et problem, også knyttet til diskusjonen om Plan S og open science, er at det er fryktelig vanskelig å publisere nullfunn. Og hvis vi ønsker å formidle at forskning er usikker, og at det ikke egentlig er enkle fasit-svar vi kommer med, så burde det være mye enklere å publisere nullfunn. Og det er en av de tingene med open science som jeg tror er positivt – at hvis man preregistrerer et forskningsprosjekt eller et paper, så er det en og sjanse til å få publisert det uavhengig av om man fant noe eller ikke. Så det er i hvert  fall en positiv ting med Open science, selv om jeg også er blant skeptikerne til Plan S, må jeg si. 

Men jeg vil også veldig kort fortelle om min egen erfaring, for jeg har jobbet med innvandring. Og det er et tema som er problematisk og politisk vanskelig. Det er ikke alltid enkelt å formidle forskningsfunn på en god måte, men det som har vært min strategi der har vært å prøve å gå ut og fortelle at her kan vi tenke oss forskjellige funn. Man kan tenke seg at man finner A, og så kan man tenke seg atman finner ikke A. Og hvis man får formidlet det, så vil i hvert fall – etter min erfaring – de du snakker med – ofte studenter selvfølgelig – ha lettere for å følge med når du forteller hvordan forskningen har vært utført. Og så vil de være mer interessert i hva var det du faktisk fant. Og da vil de kanskje også se at det kan tenkes andre utfall for forskningen her. Og det er også en måte å formidle usikkerhet rundt forskningen vår. Det er ikke helt klart – hvis man tenker på hva folk flest tror om ganske mange fenomen som vi samfunnsforskere jobber med – så er jo ofte folkevisdommen dobbel, at man sier for eksempel at krake søker make, men så sier man at motsetninger tiltrekker hverandre. Og det kan brukes i mange forskjellige sammenhenger. Det er ordtak som egentlig kolliderer med hverandre – hvor vi som forskere, uansett hva vi finner, så vil vi kunne si at dette visste vi jo fra før. Og da vil et triks jeg har benyttet meg av være å si «OK, hva forventer vi å finne om dette temaet her, og da vil du få begge disse to forventningene opp samtidig. Så kan du gå derfra til å slanke hva du egentlig hat gjort. Da kommer du frem til et svar, som selvfølgelig også er beheftet med usikkerhet. Men i hvert fall så er der man kommer med de dataene på det temaet. Så det er en måte å prøve å være åpen på usikkerhet.

Camilla Serck-Hanssen:
Takk, Gunn. Det var et veldig godt innspill. Jeg må si jeg hadde litt mer sansen for det, hvis jeg kan tillate meg å komme med en kritisk kommentar til min filosofi-kollega O’Neill. Jeg var ikke så veldig begeistret for den ideen at man skulle selge inn elektrisk kraft og vindkraft med det argumentet at det ble billigere for folk. Det hørtes ut som en overtalelseskunst som ikke ville bidra til at de fikk noe mer forståelse for hvorfor de skulle tro på sannhetsgehalten av påstander, men det du sier der om hvordan folkekunnskapen ofte er nedfelt i sånne både og-hypoteser som gjør at den alltid passer om måten man kunne bisatt vitenskapen tross alt med å ta stilling selv om den kan komme til å ende på den gale konklusjonen. Det var en snedig måte å gjøre det på som ikke gikk veien om noe litt mere lumsk.    

Del 4: Opptak fra møtet

Se opptak på Akademiets YouTube-kanal